Valkyrjen
	Jageren Stord
	UVB ULA Klassen
	Kong Sverre
	Sophia amalia
	Panserskipet Norge
	Panserskipet Bjørgvin
	Fregatten Oslo
	Linjeskipet Laaland
	Fregatten Najaden
	Den Norske Løve
	Kobben/A1
	Fregatten Freia
	Draug
	Haakon VII
	Blücher
	Gokstadskipet
	Kanonjolle
	200 tonns flytekran fra 1910
	alta class
	Desideria

Valkyrjen

Torpedodivisjonsskipet VALKYRJEN ble ferdigbygget i 1896. Midler til bygging av fartøyet var samlet inn av landets kvinner. Til kvinnenes ære ga HM Kong Oskar II tillatelse til at fartøyet ble gitt navnet VALKYRJEN. VALKYRJEN gikk prøvetur den 11. mai 1896, og den norske besiktigelseskommisjonen kunne raskt godkjenne det nye skipet. Etter prøveturen satte fartøyet kurs mot Horten med tysk besetning om bord. Underveis fikk det storm i Kattegat, og det fikk ved den anledning vise at det var et både godt og meget makelig sjøskip.

Etter en del komplettering i Horten avgikk skipet fra Karljohansværn, fremdeles med tysk besetning ombord, til Christiania (Oslo), hvor det den 17. mai 1896 ble overlevert Forsvarsministeren. Den tyske besetning debarkerte om aftenen samme dag. De to neste dagene fikk publikum anledning til å bese fartøyet. Stortingets medlemmer var særskilt innbudt og benyttet anledningen. Den 21. mai lettet VALYRJEN anker og styrte tilbake til Horten under stadige salutter. Om aftenen samme dag ble kommandoen strøket, og dets første tokt var forbi.

Siste kommandoheis skjedde pussig nok i Gravdal ved Bergen (hvor Sjøkrigsskolen nå ligger) den 30. juni 1920. I juli måned befant skipet seg i Oslofjorden eller på Sørlandet, men i august drev den samøvelser på Vestlandet med panserskipene TORDENSKIOLD og HARALD HAARFAGRE. Den siste kommando på VALKYRJEN ble strøket ved Marineholmen i Bergen 27. september 1920.

Etter at VALKYRJEN allerede ved avgang fra Gravdal den 30. juni hadde vært utsatt for et maskinuhell, og etter omfattende parlamentisering om utrangering, samtykket den øverste instans, Stortinget, i et møte den 12. mai 1922 i at torpedodivisjonsbåten VALKYRJEN skulle utrangeres som krigsfartøy og avhendes etter at skyts og alt gods som kunne finne anvendelse i marinen var brakt i land. Slik endte sagaen om «DAMENERNES KRIGSSKIB». Fartøyet ble solgt i 1923.

Til toppen

Jageren Stord

Norsk kommando ble heist på jageren STORD den 26. august 1943 i Cowes, Isle of Wight, med kaptein Storheill som sjef. Fartøyet som var overtatt på Militæravtalens betingelser, var klar for krigstjeneste den 29. september 1943. Den 1. november ble jageren satt inn i 51. (britiske) jagerflotilje, som var underlagt sjefen for den britiske hjemmeflåten, - C-in-C, Home Fleet. STORDs oppgaver ble å eskortere de viktige Russlands-konvoiene, og det var under eskortering av CONVOY W55 at STORD ble delaktig i senkingen av det tyske slagskipet SCHARNHORST andre juledag 1943, hvor over 1800 tyskere gikk ned med skipet. STORD fortsatte som eskortefartøy for Russlands-konvoiene fram til våren 1944. Da ble hun fordelt til angrepsgruppe "SWORD" for å delta i operasjon "NEPTUNE" der STORD spilte en meget aktiv rolle under selve invasjonen på franskekysten. I slutten av 1944 ble STORD igjen satt inn i eskortetjeneste for Russlandskonvoiene og deltok i denne tjenesten fram til freden den 8. mai 1945. Den 13. mai gikk fartøyet fra ROSYTH og kom fram til et fritt Norge (Tromsø) den 16. mai 1945. Etter krigen gjorde STORD tjeneste i Sjøforsvaret fram til slutten av 1950-tallet. Blant annet var hun en periode kadettskip for Sjøkrigsskolens elever. STORD ble formelt innkjøpt fra Storbritannia i 1946. Det tradisjonsrike skipet endte sine dager i Belgia, hvor det ble hugget opp i 1959.

Til toppen

UVB ULA Klassen

Til toppen

Kong Sverre

Skipsdata:
Marinens skipsliste, løpenr. 40
Byggested: Kaljohansværns Værft, Horten
Bygg nr. 43. Byggesum 570.500 Spd (Kr . 2.282.000)
Sjøsatt: 23 Okstober 1860
Materiale: Eik

Lengde i vannlinjen: 212,92 fot
Største bredde:49,40 fot
Dypgående akter: 21,67 fot
Dypgående forut: 20,42 fot
Styrhastighet: 1,25 fot
Deplasement fullt utrustet: 3.475 tons

Fremdriftsmidler:

Seilføring:
Fullrigget, seilareal 23555 kvadratfot = 2319 kvadratmeter.

Maskin:
1 stk direktevirkende horisontal maskin med 2 sylindere, kondensjons- og ekspansjonsventil på 1 stk firebladet propell = 500 nom. H.K., 6 kjeler. Maks. omdr. 58 o/min.

Bunkers:
Kull, kapasitet 377 tonn.
Forbruk pr. time under full fart:
Kull: 24 tønner = 2.44 tonn
Smøreolje: 8 potter = 7,75 l.
Fett: 5 pund = ca 2,5 kg.

Største oppnådde fart over 1 time med fyr på alle 6 kjeler: 11,4 knop ved 54 o/min for maskin alene.
Ingen maksimale fartsprøver foretatt for seil alene eller for seil og maskin sammen.

Mastenes fall på 12 fot med oppgitt styrhastighet:
Fokkemasten: 3"
Stormasten: 6"
Mesanmasten: 12"

Beregnet besetning:
550 mann. Under toktet i 1864 utgjorde besetningen 559 mann.

Bestykning:
Da dampfregatten KONG SVERRE ble sjøsatt i 1860 var bestykningen planlagt slik:

32 stk 60 pds bombekanon No.1, L/13, M/1853, vekt 6.500 pds (ca 3.250 kg) i rappert med forhjul og jernhjulspak som sideskyts.

18 stk 30 pds kanon No.1, L/14, M/-vekt 4.700 pds (ca 2.350 kg) i rappert med forhjul og jernrullespak som sideskyts.

2 stk 60 pds kulekanoner l/14,5 M/1855, vekt 9.500 pds (ca 4.750 kg) i sledeaffutasje med forpivot for portveksling som stevn- og akterskyts. Dessuten en del houbitzer og kanoner av mindre kaliber som båt- og landstigningsskyts. I alt 52 kanoner. Planene ble imidlertid vesentlig endret.

I 1864 var bestykningen:
2 stk riflet forladekanon 6.5" (20 cm)(201,7mm) L/13,1 M/- vekt 15.300 pds (7.620 kg) i sledeaffutasje med rekylbrems og forpivot som portveksling som stevn- og akterskyts.

8 stk 60 pds kulekanoner L/14,5 M/1855, vekt 9.500 pds (ca 4.750 kg) i kort sledeaffutasje som sideskyts.

22 stk 60 pds bombekanon No.1 L/13, M/1853, vekt 6.500 pds (ca 3.250 kg) i rappert med forhjul og jernrullespak som sideskyts.

12 stk 25 pds (5" No 1)(155,3 mm) riflet forladekanon L/19, M/- vekt 6.000 pds (2.990 kg) i korte sledeaffutasjer som sideskyts.

4 stk 12 pds houbitz l/6,5 M/1854, vekt 200 pds (ca 100 kg) i båt og landstigningsaffutasje som båt- og landstigningsskyts.

2 stk 6 pds/3" riflet metallkanon L/16-18, vekt ca 1.000 pds (ca 500 kg) i båt eller landstigningsaffutasje som båt- og landstigningsskyts.

Båter:
2 stk barkasser på 18 årer og seil
1 stk travalje på 16 årer og seil
1 stk travalje på 12 årer og seil
2 stk slupper på 12 årer og seil
1 stk jolle på 12 årer og seil
1 stk jolle på 10 årer og seil
1 stk jolle på 4 årer og seil
1 stk gigg eller hvalbåt på 10 årer og seil

Utrustningsperioder:
1864, 11 april - 13 august: Eskadreøvelse.

Videre skjebne:
Etter at kommandoen var strøket 13. august 1864, lå fartøyet i opplag på Karljohansværns indre havn fram til 15. mai 1894. I nesten tretti år ble fartøyet undergitt et absolutt minimalt vedlikehold. Vedlikeholdsutgiftene lå i en årrekke mellom ca Kr 1.500,- og Kr 2.500,- med to topper på henholdsvis kr 11.598,18 (2.899 Spd 66Sh) i terminen 1868/69 og Kr 10.665,86 i terminen 1877/78.

Det gikk raskt nedover fra 1886/87 med bunnivå i 1891/92, 1892/93 og 1893/94 da det ikke var avsatt midler til vedlikehold. I terminen 1893/94 ble maskineriet tatt i land, og fartøyet ble klargjort for bruk som ekserserskip for rekrutter ved Karljohansværn Værft. Denne ominnredningen kostet i alt Kr 18.857,26.

Fra sommeren 1894 ble så ekserserskipet KONG SVERRE utrustet til de årlige rekruttøvelsene fram til 26. juni 1917. I perioden 2. juli 1917 til 30. november 1918 var E/S KONG SVERRE sammenhengende utrustet som ekserserskip, losjiskip og depotskip.

KONG SVERRE var i alt utrustet som ekserserskip i 33 perioder. Mellom disse utrustningsperiodene ble fartøyet ofte brukt som losjiskip uten at kommando ble heist.

Fra 30. november 1918 lå KONG SVERRE igjen i opplag på Karljohansværns indre havn. Vedlikeholdet ble igjen neglisjert, og fartøyet forfalt raskt. I brev fra 5. november 1919 til kommanderende Admiral uttalte Forsvarsdepartement at en allerede den gang hadde liten lyst til å ta fartøyet i bruk igjen. Ved skipstilsynet ble det 14. januar 1932 konstatert at ingen av de dårlige områdene som var anført i en rapport fra 1914 (som mangler), var reparert. Imidlertid var det blitt utført en del tilfeldige, mindre reparasjonsarbeider i 1924. Skroget var blitt skrapt og malt i 1926, og siste dokksetting hadde vært i 1915. Kjølsprengningen var da 21".

I brev av 13. januar 1930 bestemte 1. Sjømilitære Distriktskommando at E/S KONG SVERRE's galleonsfigur skulle tas i land og bringes under tak. Etter noe tid ble den satt opp under en baldakin på nord-østre gavlvegg på magasin B, Karljohansværn. Galleonsfiguren ble fullstendig ødelagt under bombardementet 23. februar 1945.

Den 29. oktober 1931 avga en kommisjon fra skipstilsynet en besiktigelsesrapport. I denne pekes det på store råteskader og soppangrep over nesten hele skipet. Kommisjonen konkluderte med at "skipets tilstand må anses at være slet". I tilknytning til denne rapporten ble det oppnevnt en ny besiktigelseskommisjon av skipsinspektøren. Da denne besiktigelsen av økonomiske grunner ikke måtte koste noe, var kommisjonen henvist til å støtte seg på tidligere uttalelser. Kommisjonen konkluderte 22. desember 1931 med at det ikke var mulig å gi et økonomisk overslag uten større og uforholdsmessig kostbare undersøkelser. Videre ble det anmerket at man under en eventuell utbedring måtte regne med mange overraskelser.

Den endelige konklusjonen ble at det nå syntes rimelig å ta opp spørsmålet om å kassere fartøyet. Dette gjorde 1. Sjømilitære Distriktskommando i brev av 28. januar 1932 til Forsvarsdepartementet. Departementet la saken fram for Stortinget som i vedtak av 7. mai 1932 besluttet "at losjiskipet KONG SVERRE" utrangeres og opphugges eller avhendes efter Forsvarsdepartementets nærmere bestemmelse, efter at alt gods der kan finne anvendelse i Marinen, er tatt i land."

I brev av 7. juni 1932 ber Forsvarsdepartementet om at fartøyet blir avertert til salgs. Inntekten ved salget skulle i følge stortingsvedtaket stilles til disposisjon for Forsvarsdepartementet. Beløpet skulle anvendes til utførelse av nyttig arbeide for å avhjelpe arbeidsledigheten ved Marinens Hovedverft.

Etter offentlig utbud 28. juli 1932 ble skroget solgt til Stavanger Skips-Ophugings Co. A.S for Kr 22.750,- i september 1932. Skroget ble deretter slept til Stavanger for opphugging.

Etter at fartøyet var solgt, ba flere museer og private institusjoner om å få gjenstander eller eikematerialer fra skipet. På grunn av plassmangel kunne ikke Marinemuseet ta hånd om noen større gjenstander, men måtte nøye seg med mindre ting.

Til toppen

Sophia amalia

SOPHIA AMALIA etter den engelske prinsesse Sophia Amalia (gift med Kong Fredrik III), ble bygget på Hovedøen ved Oslo under ledelse av skipsbyggmester James Robbins og sjøsatt i 1650. Fartøyet var 51.8 m langt, og faktisk et av verdens lengste orlogsskip. Da Kong Christian IV bestilte skuta, sies det at han, forfengelig som han var, undersøkte spesifikasjonene til den engelske kongens SOVEREIGN OF THE SEAS for å overgå den. Det ble lagt på litt her og der, og dermed ble hun en av verdens største og fineste skuter, med en besetning på 680 mann og bestykning på 108 kanoner. Når man vet hvor grovt alt var om bord i en slik skute, så må det ha vært trangt om plassen.

Datidens sjøfolk var opptatt av overtro, og en del av detaljene på skutene hadde tilknytning til dette. Kong Neptuns havhester skulle trekke henne fremover og samtidig bringe lykke på de syv hav. "Gamle-Erik" eller fanden sjøl satt under kattbjelkene forut fordi han var uønsket på dekk. Utsmykkningen på akterspeilet viste prinsessens våpenskjold. De andre våpenskjoldene tilhørte forskjellige landsdeler i Schleswig-Holstein og Danmark. Norge var representert ved Den Norske Løve.

Akterut var det to toaletter for offiserene, mens andre ble henvist til galleonen (dvs. rompa over rekka). Dårlig kosthold og de dårlige sanitære og hygieniske forholdene gjorde at det langt fra var noen fornøyelse å seile med henne.

Skuta var egentlig mer vakker enn hensiktsmessig, spesielt når det gjaldt stabilitet og manøvreringsegenskaper, og flåten hadde grunn til å være fornøyd med at hun tjenestegjorde i hele 37 år.

Til toppen

Panserskipet Norge

Illustrasjonen viser modell av panserskipet NORGE, men fartøyene var bygget etter de samme tegninger og var i det vesentlige helt identiske. Ved den tyske invasjonen i Norge 9. april 1940 lå panserskipene NORGE og EIDSVOLD i Narvik, underlagt Ofotenavdelingen. Fartøyene, som etter datidens forhold var gammeldagse, var nærmest skikket som flytende batterier i innenskjærs farvann.

Da de tyske jagerne ble observert utenfor havnen, ble begge fartøyene satt i kampberedskap. Fra jageren WILHELM HEIDKAMP ble det satt ut en båt med parlamentæroffiser som forlangte adgang til havnen og samarbeide fra våre styrker. Dette ble avslått av kommandørkaptein Willoch, sjefen på EIDSVOLD. De tyske jagerne åpnet umiddelbart ild og fyrte torpedoer mot panserskipene.

Begge ble truffet og sank i løpet av sekunder. På EIDSVOLD omkom 175 og på NORGE 101 mann.

Til toppen

Panserskipet Bjørgvin

Skipene hadde en lengde på 94 m, bredde 16,8 m, dyptgående 5,4 m, deplasement 4900 tonn og en fart på 15 knop. Bestykningen var 2 stk. 24 cm kanoner i tårn, 4 stk. 15 cm og 6 stk. 10 cm kanoner samt 2 stk. undervannsutskytningsrør for torpedoer. HMS GORGON fikk brann ombord og sank i den Engelske Kanal utenfor Dover under den første verdenskrig.

Til toppen

Fregatten Oslo

Fregatten KNM OSLO ble ved sjøsettingen døpt av prinsesse Astrid, fru Ferner. Det var stor festivitas i Horten i anledning begivenheten, hvor også Hans Majestet Kong Olav var til stede. KNM OSLO ble overtatt av Sjøforsvaret den 29. januar 1966, og i anledning av overleveringen hadde byggeverkstedet beregnet at det lå en million arbeidstimer bak leveransen. Av disse hadde en firedel gått med til planlegging og konstruksjon. I årene som fulgte etter overtagelsen gjennomgikk KNM OSLO flere ombygginger, senest i 1990, og fregatten fremsto som et moderne krigsfartøy med tidsmessige og slagkraftige våpensystemer. Men fregatten skulle få en tragisk skjebne.

Den 24. januar 1994 kl 1600 forlot KNM OSLO Haakonsvern for å drive øvelser i havet utenfor Marsteinen fyr. Fartøyet hadde da en besetning på 114 mann. Kl. 1800 meldte fartøyet at det hadde fått maskinhavari og drev sørover, og ca. en halv time senere drev fregatten på et skjær og ble stående. Ved grunnstøtingen omkom en av skipets offiserer. Neste dag om formiddagen ble KNM OSLO dratt av grunnen, og taubåten LARS startet slepet mot en tryggere plass hvor fartøyet kunne settes på grunn og hvor skadene kunne besiktiges. Under slepet tok fregatten inn vann, og forskipet begynte å synke, men slepet fortsatte for å prøve å sette skipet på grunn i en vik. Dette lyktes imidlertid ikke, og klokken 1127 forsvant KNM OSLO i dypet utenfor Stenneset i Austenvoll.

Den 24 april ble KNM OSLO hevet, lagt på en lekter fra Ødegaard Bergning, og slept til Haakonsvern. Fartøyet hadde fått så store skader at det ble besluttet kondemnert og hugget opp i løpet av 1994.

Til toppen

Linjeskipet Laaland

Type: Orlogsskip
Byggested: Nyholm, Holmen verft
Konstruktør: Judicher

Sjøsatt: 1711
Utrustet: 1712
Utgått: 1762

Deplasement: 684 Lst.
Lengde: 138'
Bredde: 36'
Dypgående akt.: 16'4"
Dypgående for.: 15'6"

Besetning: 400 mann

Armering: 50 stk. kanoner med 18 pd. på u.b. Skipet hadde en bestykning på 20 stk 18 pds, 20 stk 12 pds og 10 stk 6 pds kanoner.

I perioden 1718-19 var LAALAND flaggskip i en eskadre ført av Tordenskiold bestående av LAALAND, fregatten POMMERN, fregatten HVIDE ØRN og snauen PAKAN. I 1726 var LAALAND så brøstfeldig, at besetningen måtte overføres til O/S Fyen, som ble strøket først i 1762.

LAALAND var med i flere kjente slag, blant annet erobringen av Marstrand i 1719. Modellen som er en av museets fineste modeller, er bygget av Eilert Skilnand.

Til toppen

Fregatten Najaden

Under britenes herjinger på Holmen i 1807 ødela de også et linjeskip som sto på beddingen. Støttene ble hugget over slik at det la seg over og fikk knust babord side. Tømmeret på styrbord side var imidlertid intakt og ble tatt vare på. Dette ble senere brukt ved byggingen av en ny fregatt på 36 kanoner som skulle få navnet Najaden. Najaden ble påbegynt i august 1808, og sjøsatt 26 oktober 1811. Etter å ha blitt utrustet, ble fregatten beordret til Norge i februar 1812 for å sikre proviantforsyningene mellom Danmark og Norge. I Norge fikk Najaden ytterligere 6 kanoner ombord. Den var utsatt for flere uhell. Like etter ankomst dregget ankerne, og akterskipet drev ned på et skjær, med det resultat at rorløkkene ble ødelagt. Etter kjølhaling og reparasjon kom skipet ut for en storm som tok forre merse- og bramstag overbord. Som følge av uhellene fikk besetningen meget begrenset opplæring ombord.

Britene var naturligvis vel klar over Najadens oppdrag, og for å nøytralisere fregatten sendte de i juli 1812 inn en styrke som besto av linjeskipet HMS Dictator (64 kanoner) og 3 kanonbrigger, HMS Calypso, HMS Podargus og HMS Flamer. Loggboken til HMS Dictator beskriver forløpet av kampene ved Lyngør. Forsiden angir Capitan William Autrige som sjef, men han var blitt syk og var erstattet av Capitan James Pattison Steward.

6. juli 1812 lå Najaden til ankers i Haven ved Sandøya utenfor Tvedestrand, sammen med 3 av våre brigger, Kiel, Lolland og Samsøe. Capitane Hans Peter Holm på Najaden visste at engelskmennene krysset utenfor kysten, men han næret ingen bekymring - ingen engelskmann ville finne på å gå inn i den vanskelige skjærgården utenfor, i hvert fall ikke med et stort linjeskip. Capitane Holm var så trygg at han tok imot en middagsinvitasjon fra sjefen på Samsøe, Lieutenant Fredrik Grodtschilling, og forlot skipet sitt. Sammen med andre skipssjefer spiste de sin middag, og lot seg så ro iland for å spasere på Sandøya. Fra toppen av øya fikk de se det som ikke skulle være mulig, Dictator og briggene var på innsiden av grunnene, og på vei mot Sandøya. Skipssjefene kom seg ombord, beordret ankrene kappet og satte seil for å unnslippe gjennom den indre leden nordøstover.

HMS Podargus som hadde med kjentmann ombord, ledet de britiske fartøyene i forfølgelsen. Kjentmannen var likevel ikke kjent nok, og Podargus gikk på grunn på Buskskjærsteinen, og ble stående fast. Sjefen på Dictator, Captain James Pattison Steward, beordret Flamer til å assistere Podargus, mens Calypso og Dictator forfulgte Najaden og de dansk/norske briggene. Flamer og Podargus ble straks angrepet av Lieutenant Parnemann med kanoncaloupen Kiøge Bugt, Kanonjolle Nr.3 (Ltn Ring) og Digernes batteri, senere forsterket med 4 kanonbåter fra Arendals Divisjon under Captaine-Lieutenant Dietrichson. Etter en lengre fekting klarte briggene å komme seg unna med store skader. Imidlertid hadde aksjonen der nede ved Borøya forhindret kanonjollene i å komme Najaden til unnsetning i tide.

I mellomtiden hadde Najaden og de tre briggene seilt indre leden opp til Lyngør, tett forfulgt av Calypso og Dictator. Etter anbefaling fra losene ankret de dansk/norske skipene inne i Lyngørsundet. Her inne måtte de være trygge - ingen engelskmann ville finne på å gå inn i denne trange leia med et linjeskip. Vinden var nå vest-nord-vest, og baugen på fartøyene svaiet mot Store Svalsund, Najaden bredside på 21 kanoner pekte bort fra trusselen som skulle komme. Men engelskmennene kunne vel ikke være så uvørne?

Captain James Steward var skotte, ikke engelsk, og blant sine kolleger i Royal Navy var han kjent som «Mad Jim». Dessuten var han en dyktig sjømann og en uforferdet taktiker. Han gjorde det riktige, sto inn Store Svalsund for styrbords halser, og midt i sundet slapp han et anker akter. Mens trossen løp ut seilte Dictator rett mot land på Lyngørsiden, og satte baugen på grunn. Ved hjelp av ankeret kunne Steward varpe Dictator slik at hele bredsiden pekte mot Najaden, avstanden er bedømt av Steward som «1/2 pistol shot» (35-40 m). Ca. kl. 21.30 åpnet Dictator ild i hurtige bredsider mot Najaden. Ilden ble holdt mot fregatten bare i få minutter før den var satt ut av stand til å forsvare seg. Allerede første bredside slo mastene av Najaden, og den store riggen falt forover og mot babord. I fallet knuste den dekkene, slik at ikke bare øvre dekks kanoner ble satt ut av spill, men hovedbatteriet ble også ubrukelig. Dictators kanoner slynget død og ødeleggelse mot det dømte skipet som måtte ta imot over 4 tonn jernkuler i løpet av ca 15 minutter. Dictators ild ble så rettet mot de to nærmeste briggene, som strøk flagg og overga seg kl. 21.47.

Najaden var nå et hjelpeløst vrak som kantret over mot babord, og skipet ble fylt gjennom kanonportene. Det oppsto brann akterut, og kl 22.10 nådde brannen fram til kruttmagasinet, og Najaden detonerte. 133 mann ble drept og 102 såret av Najadens mannskap på 315. Britene besatte briggene Kiel og Lolland, mens Samsøe klarte å komme seg unna mot øst. Kanonbåtene fra Arendal var blitt oppholdt i kamp mot Flamer og Podargus, og Risørdivisjonen som fikk sent varsel, ble ytterligere forsinket av en tiltagende sørvestlig kuling.

Først på morgenkvisten var alle de 10 tilgjengelige kanonbåtene samlet i Lyngør. Kampen ble gjenopptatt, og britene måtte rømme briggene. Etter hvert fant Captain Steward at situasjonen begynte å bli truende. Dictator ble halt av grunnen kl. 02.00, men drev på nytt på grunn, og måtte flytte endel av de forre kanonene akterut for å komme løs. Kl 05.00 var den klar, Dictator og Calypso satte seil, kom seg ut av Svalsund og østover skipsleden under konstant ild fra kanonbåtene.

Kanonbåtene påførte britene store skader, men de utslitte mannskapene klarte ikke å forfølge fartøyene som var under seil, og britene unnslapp til åpen sjø.

Med senkingen av Najaden, det siste store skipet i flåten, var de sjøgående operasjonene slutt for den engang så mektige dansk/norske marine. Bare en håndfull små brigger og kanonbåter skulle holde det gående ennå i de 2 årene krigen varte fram mot det endelige nederlaget i 1814.

Til toppen

Den Norske Løve

Type: Orlogsskip
Byggested: Nyholm
Konstruktør: Benstrup
Sjøsatt: 9. feb. 1735
Utgått: 1764

Deplasement: 2352,5 t.
Lengde: 164'
Bredde: 44'6"
Dypgående akt.: 20'
Dypgående for.: 18'
Besetning: 550 mann

Armering:
26 stk. 24 pd. kanoner på u.b.
26 stk. 18 pd. kanoner på ø.b.
18 stk. 8 pd. kanoner på dekket.

Til toppen

Kobben/A1

Norges første undervannsbåt, Kobben, ble bestilt i 1907 ved Germaniawerft i Kiel og levert 28. november 1909. Dens første sjef var Kaptein, senere Kontreadmiral, Carsten Tank-Nielsen. Kobben fikk betegnelsen A1 i 1913, og var i tjeneste fram til 1919. Tårnet til undervannsbåten står i dag ved Befalsskolen for Marinen i Horten.

KOBBENS data:
Byggested: Germaniawerft, Kiel, Tyskland
Sjøsatt: 5. mai 1909
Deplasement: 191 tonn
Dimensjoner: 39,25 x 3,7 x 2.99 m
Maskineri: 2 stk Kørting petroleumsmotorer á 225 AHK 2 stk elektromotorer á 150 AHK
Fart: 11,9/8,9 knop
Besetning: 12 mann
Bestykning: 2 baugrør, 1 utvendig hekkrør
Dykkedybde: 50 m
Sensor: Periskop

Til toppen

Fregatten Freia

Fregatten FREIA ble bygget i 1828 som det første store skip fra det nye orlogsverftet i Horten. Modellen av fartøyet er fra 1818 og kom til Marinemuseet i 1864.

Dette er Norges første simulator for å lære kadetter om løpende rigg. Fartøyet hadde tilsammen ca 32 km tauverk i riggen og en bestykning på 44 kanoner, 344 manns besetning og det var på 1200 tonns deplasement. Skuta hadde en vakker gallionsfigur som dessverre gikk tapt under det engelske flyangrepet på Verftet 23 februar 1945.

De store åpningene i dekket ville etter dagens forhold gjort skuta lite sjødyktig. Men dengang var det viktig å bli kvitt kruttrøyken så fort som mulig. På batteridekkene foregikk nær sagt alt! Her spiste og sov man, her "levet" man sitt spesielle liv. Dekkshøyden var lav, slik at bare småvokste kunne gå oppreist. Om bord på FREIA var det to toaletter nede akterut, ett til sjefen og ett til offiserene. For vanlige dødelige var det å bruke galleonen, dvs. slenge "akterenden" over rekka og gjøre det nødvendige, mens man klorte seg fast etter beste evne.

Skipsdata:
Marinens skipsliste, løpenr. 21
Byggested: Horten Marineetablissement.
Bygg nr. 1
Byggesum bevilget Spd 179.529 (Kr. 718.116,-)
Sjøsatt: 25 august 1828.
Materiale: Eik

Lengde i vannlinjen: 141' (44,23 m)
Dyptgående akter: 16' 3,5"
Dyptgående forut: 15' 1,0"
Styrlastighet: 1' 2,5"
Deplasement fullt utrustet: 1200 tonn.

Seilføring: Fullrigget

Største fart på prøvetoktet: 10,2 knop over en time. Fregatten kunne hatt større seilføring enn det den da hadde, men en stolte ikke på takkelasjens pålitelighet.

Beregnet besetning: 319 mann.
Bemanningen varierte mellom 250 og 344 mann under de forskjellige toktene.

Bestykning:
1832:
26 stk 24 pds. kanoner L/15,5 M/1826, vekt 4.350 pds. i dunkraftrappert.
10 stk 18 pds. kanoner L/10 M/1804, vekt 1.660 pds. i takkhjuls- og løftestangsrappert.
1 stk 12 pds. carronade L/7 system 1796, vekt 770 pds. i carronadeaffutasje til barkasse.
4 stk 4 pds houbitz av metall på gafler som båtskyts.
1844:
2 stk 60 pds. bombekanon nr.2 L/13 M/1837, vekt 6.130 pds. i kort sledeaffutasje.
24 stk 24 pds. kanoner L/15,5 M/1826 som ovenfor.
10 stk 18 pds. kanoner L/10 M/1804 som ovenfor.
Båtskyts som ovenfor.

Båter:
1 barkasse på seil
1 travalje på seil
1 slupp på seil
1 jolle på 10 årer og seil
1 jolle på 6 årer og seil
1 jolle på 4 årer og seil
1 gigg på årer

Historie:
Kommandoen heist første gang: 16. april 1832.
Kommandoen strøket siste gang: 4. september 1854.

Underkastet en hovedreparasjon i 1844.

Utrustningsperioder:
1832, 16. apr-22 aug. Prøvetokt og kadett-tokt.
1844, 16. apr-09. sep. Kadett-tokt.
1846, 25. mar-31. aug. Øvelsestokt.
1848, 22. jun-20. sep. Øvelsestokt.
1849, 12. jun-25. aug. Øvelsestokt.
1854, 30. mar-04. sep. Ekstraordinær utrustning.

Videre skjebne:
Lå i opplag fram til 1863 da fregatten ble ominnredet til losjiskip. Hugget opp i 1874 ved Carljohansværns Værft.

Til toppen

Draug

DRAUG-KLASSE
Byggested: Marinens Hovedverft, Horten
Sjøsatt: 18. mars 1908
Deplasent: 578 tonn (utrustet)
Dimensjoner: 69.2 x 7.3 x 2.9 m
Maskineri: Stempelmaskiner 8000 IHK
Fart: 26.5 Knop
Besetning: 76 mann
Bestykning: 6-76 mm HK, 3 torpedokanoner

Under den 2. verdenskrig deltok fartøyet under kampene på norskekysten. DRAUG stoppet det tyske lasteskipet MAIN utenfor Haugesund den 9. april 1940, og skipssjefen på DRAUG, kaptein Hovre, besluttet å føre begge fartøyene til England. MAIN ble imidlertid senket av eget mannskap underveis, og hele besetningen på i alt 67 mann ble tatt ombord på DRAUG og ført til England.

I England ble DRAUG noe ombygget, og blant annet ble noen av skorsteinene tatt bort. DRAUG gjorde deretter tjeneste hovedsakelig som eskortefartøy på østkysten av England inntil den ble utrangert i november 1943 og senere solgt til opphugging.

Til toppen

Haakon VII

Byggested: Lake Washington Shipyard, Houghton Wash USA
Sjøsatt: 2.desember 1944
Deplasement: 2755 tonn
Dimensjoner: 310 ¾’ x 41 1/6’ x 13 ½’
Maskineri: 4 Fairbanks Morse dieselmotorer 6080 BHK
Fart: 18.5 knop
Besetning: 215 mann
Bestykning: 1-5" kanon, 8-40 mm AA, 4-20 mm AA
Sensorer: Radar - Ekkolodd

HAAKON VII var opprinnelig bygget som «Seaplane Tender» for den amerikanske marine og heiste kommando første gang den 11. februar 1945. I sluttfasen av 2. verdenskrig var fartøyet aktivisert i Stillehavet, og det gjorde også krigstjeneste under Koreakrigen. I 1958 fikk Norge utlånt fartøyet fra den amerikanske marine og bygde det om til skolefartøy ved Kaarbø Mek. Verksted i Harstad. HAAKON VII ble formelt norsk eiendom da det ble kjøpt for $ 85.000 17. mai 1968 ved underskrivningen av «Offer of Acceptance». Omregnet til norske kroner med daværende dollarkurs ble dette ca. 600.000 kr. Summen representerte fartøyets skrapverdi. I løpet av de 15 årene HAAKON VII seilte som skolefartøy gjorde over 3000 mann tjeneste om bord på fartøyet. Det ble utdannet kadetter og kadettaspiranter til Sjøkrigsskolen og elever til Sjømilitære Korps (Befalsskolen). Som skolefartøy var også HAAKON VII på utallige utenlandstokter. Disse gikk ofte til fjerne havner i Etiopia, USA, eller til de vestindiske øyer, og om sommeren var det turer til de skandinaviske land i forbindelse med de årlige kadettidrettsstevnene. Men i 1973 var det slutt. Fartøyet var på grunn av sin høye alder, kostbart i drift og vedlikehold, og ble ikke lenger ansett skikket til formålet. Den 18. oktober 1973 kl. 13.00 ble kommandoen strøket for aller siste gang. Etter utrangering ble HAAKON VII benyttet som målfartøy ved prøveskyting av Penguin-missiler. Fartøyet ble da betegnet X-1. Den 5. mai 1975 ble det tradisjonsrike skipet solgt til Staubo & Søn A/S i Oslo for en sum av kr. 410.000. Fartøyet skulle gå til opphugging, og den 20. mai ble HAAKON VII hentet av en tysk slepebåt på Haakonsvern, slept til Belgia og hugget opp.

Til toppen

Blücher

9. april 1940 ledet krysseren Blücher den tyske angrepsstyrken mot hovedstaden. Ombord i krysseren var spesialsoldater som hadde i oppdrag å sikre seg kongen og regjeringen.

Ved Oscarsborg Festning var hovedbatteriet og batteriene på Kopås og Seiersten bemannet. Da Blücher kom i sikte, ble det gitt ordre om ild. Krysseren fikk flere treffere, blant annet i flyhangaren hvor bensinen tok fyr. Sannsynligvis ville brannen kunne vært bekjempet og begrenset, men da to torpedoer fra festningen traff Blücher i maskin- og pumperom, var dens skjebne beseglet. Ved at Blücher ble senket fikk kongen og regjeringen tid til å komme seg i sikkerhet.

Blücher lå i mange år som en miljøtrussel. Ombord i vraket var det fremdeles store mengder olje. I 1995 ble vraket tømt for ca. 1600 tonn tykkolje.

Til toppen

Gokstadskipet

Gogstadskipet ble funnet på gården Gogstad i nærheten av Sandefjord. Det var et relativt lite fartøy, trolig bygget omkring 850 e.Kr. og med en lengde på ca 76 fot og 16 par årer. Til sammenligning kan vi nevne at den berømte "Ormen Lange" (The Long Serpent), bygget omkring år 1000 e.Kr., hadde en kjøllengde på 144 fot, som skulle gi en totallengde på 190 fot. De norske langskipene var primært seilskip. Vanligvis ble årene kun brukt når en skulle ut og inn av havner og i kamp. Årene hadde med andre ord samme funksjon som motoren hadde på de første dampbåtene.

Til toppen

Kanonjolle

Etter utbruddet av krigen mellom England og Danmark-Norge i 1807 og det etterfølgende flåteran besto Den Norske Kyst Defensjon av 1 linjeskip, PRINS CHRISTIAN FREDRIK (som senere gikk tapt), orlogsbriggen LOUGEN; og et fåtall rokanonsjalupper og rokanonjoller, samt noen mindre armerte båter. Denne flåten var i hovedsak stasjonert langs Skagerakkysten for å sikre transportene mellom Danmark og Norge. Utover i krigsårene ble kystdefensjonen forsterket med i alt 8 orlogsbrigger og et stort antall rokanonfartøyer og andre armerte småbåter.

Til forsvar av kysten og kysttrafikken vestpå og nordpå ble det i januar 1808 på initiativ av Stiftamtmann Bull og flere av Bergens innbyggere, iverksatt innsamling av penger til bygging av kanonfartøyer. Fra Flekkerøy fikk man i februar 1808 seilt opp kanonjollen "C No 7" under kommando av kadettmånedsløytnant Klein. Denne skulle fungere som prototyp. I tillegg mottok man tegninger til kanonjollene.

Kanonjollen "C No 7" ankom Bergen 14. februar 1808. Men allerede før kanonjollens ankomst hadde Skipsbyggmester Herman Brunchorst konstruert en større kanonbåt som ble benevnt kanonskonnert. Disse fartøyene var dekkede, rigget som 2-mastet slettoppskonnerter, hadde fast køyeplass til 40 mann og var bestykket med minst 2 kanoner og fra 2 til 6 houbitzer. De var derfor særlig godt egnet til patruljetjeneste og konvoytjeneste over lengre distanser.

Utover i krigsårene ble det sjøsatt følgende kanonskonnerter:
22. apr. 1808, KANONSKONNERT NO 1 (senere ODIN)
26. mai 1808, KANONSKONNERT NO 2 (senere THOR (I))
13. mai 1809, KANONSKONNERT NO 3 (senere BALDER (I))
10. mar. 1810, VALKYRIEN
10. mar. 1810, NORNEN
10. mai 1818, HOTHER
28. apr. 1810, AXEL THORSEN
28. mai 1818, SKJØN VALBORG
08. mai 1811, THOR (II)
07. jun. 1811, BALDER (II)
I alt 10 kanonskonnerter.

I tillegg ble det sjøsatt 2 kutterriggede kanonbåter av samme størrelse:
15. mai 1813, GENERAL VON KROGH
14. juli 1813, CAPITAIN HANS PETER HOLM:

De faste utrustningsstedene var Bergen og Trondheim hvorfra de ble fordelt til de forskjellige stasjoner. Fartøyene lå gjerne i opplag i de hardeste vintermånedene.

Tap av kanonskonnerter innskrenker seg til :
23. juli 1810, kononskonnert THOR (I)
23. juli 1810, kanonskonnert BALDER (I)
Begge ble erobret av britene under "Affairen ved Silden" som tildragelsen kalles.

Etter Kielerfreden 14. januar 1814, selvstendighetserklæringen 19. februar 1814 og grunnlovsvedtaket av 17. mai 1814 var det klart at det ville komme til konflikt mellom Norge og Sverige. Sverige erklærte 12. april 1814 en total blokade av Norge, en blokade som Danmark sluttet seg til. England var tilbakeholden i blokadespørsmålet. Det så derfor ut til at kampområdet ville bli Skagerak og Kattegat.

Vinteren 1813-1814 var fem av Bergens Kystforsvars kanonskonnerter i vinteropplag, mens den sjette var holdt utrustet. Av kanonskonnertene ble THOR (II), BALDER (II), HOTHER og NORNEN overført til Christiansand Kystforsvarseskadre. Bergenseskadren kom derved til å bestå av kanonskonnertene ODIN og VALKYRIEN samt 4 rokanonjoller.

Av de 4 kanonskonnertene som ble overført til Christiansand ble 2 straks satt til konvoyering vestover, den tredje fikk stasjon i Ytre Flekkerøy, og den fjerde i Christiansand. Disse skulle sikre kysten sammen med kystvernet, men straks ile til Sandøysund når det nærmet seg den tid da fienden kunne ventes.

Da det svenske angrepet kom, ble de fire kanonskonnertene stasjonert på vestsiden av Christiansandfjorden slik:

To kanonskonnerter (og en del rokanonfartøyer) i Sandøysund. To kanonskonnerter (og en del rokanonbåter) ved Vallø. Ultimo august 1814 brøt det ut mytteri ved rokanonbåtene i Drøbak og Son. Disse mytteriene lot seg stagge ved fast opptreden av sjefen for den sjøgående styrken, capitaine Th. Fasting og de øvrige offiserene, samt trusselen om kanonild fra orlogsbriggen ALSEN. Uroen forplantet seg til vestsiden av fjorden hvor den ble dempet av at man begynte å legge opp fartøyer og sende mannskapene hjem.

2. november 1814 brøt det imidlertid ut åpent mytteri på de to orlogsbriggene som skulle holdes utrustet, SEAGULL og ALLART. Tre dager senere løp tre av kanonskonnertene (hvorav en var NORNEN) inn til Fredriksværn for å proviantere. Det åpne mytteriet forplantet seg omgående til disse tre kanonskonnertene. Mytteriet ble slått ned, og 33 mann ble pekt ut som aktivister. Disse ble dømt til 81 slag tamp hver av en krigsrett i Christiansand.

12. november 1814 beordret stattholderen, grev Hans Von Essen, all sjøgående virksomhet å opphøre. Alle kanonskonnertene ble derfor lagt opp innen utgangen av desember 1814.

Til toppen

200 tonns flytekran fra 1910

Da Marinen fikk sin første undervannsbåt, Kobben/A1, i 1909, var denne teknologien svært ny. Man var derfor engstelig for at båten kunne bli liggende på bunnen uten å være i stand til å komme opp ved egen hjelp.

Derfor ble det anskaffet en flytekran til redningsarbeidet. Den ble bestilt ved Fredrikstad Mekaniske Verksted i 1910 og satt i tjeneste i 1911. Det var stående ordre at undervannsbåtene ikke skulle dykke uten at kjelene på flytekranen var fyrt opp og kranen klar til gange.

Det ble heldigvis aldri nødvendig å benytte den til heving av undervannsbåt, men kranen gjorde god tjeneste ved andre tunge løft.

Flytekranen ble ødelagt ved bombingen av Marinens Hovedverft 23. februar 1945.

Til toppen

alta class
OKSØY

ALTA-KLASSE MINEJAKTFARTØYER/SVEIPERE

Byggested: Kværner, Mandal
Sjøsatt: 8. mars 1993
Deplacement: 367 tonn
Dimensjoner: 55.2 x 13.6 x 2.3 m
Maskineri: 2 MTU 12 V 396 dieselmotorer 3700 HK (2.72 MW) koplet til 2 Kværner Eureka vannjetaggregat, samt 2 MTU 8V 396 dieselmotorer 1904 HK (1.40 MW) koplet til 4 stk løftevifter.
Fart: 22 knop
Besetning: 41 mann
Bestykning: 2-20 mm Reinmetall, 2-12.7 mm MG
Sensorer: Radar-Sonar Dekk 2.6 cm

Ordre på ni fartøyer ble plassert hos Kværner i Mandal den 9. november 1989. Fire av fartøyene skal være minejaktfartøyer, mens de øvrige fem skal ha status som minesveipere. Fartøyene blir konstruert med to skrog, og bygges av forsterket plast etter sandwich-metoden. Det første fartøyet - OKSØY - ble overtatt av marinen 7. juli 1994, mens det siste fartøyet i serien forventes levert i juli 1997. Minejaktfartøyene vil bli gitt navnene: OKSØY, KARMØY, MÅLØY og HINNØY, og minesveiperne gis navnene: ALTA, OTRA, RAUMA, ORKLA og GLOMMA. Det har vært en viss skepsis blant internasjonale marinearkitekter om hvorvidt denne typen marinefartøyer vil leve opp til forventningene, så man kan si at det er et dristig valg som er tatt av norske marinemyndigheter ved å bygge denne typen fartøyer

Til toppen

Desideria

Marinens skipsliste, løpenr. 33

Byggested: Marinens Hovedverft, Horten - Bygg nr. 34
Sjøsatt: 6. oktober 1851
Materiale: Eik

Lengde i vannlinjen: 52,2 m
Største bredde: 13,4 m
Deplasement fullt utrustet: 1957 tonn

Seilføring: Fullrigget

Største oppnådde fart over 1 time under seilprøven 5 juni 1854 var 11,3 knop.

Beregnet besetning: 500 mann. Bemanningen under et tokt i 1854 er foreløpig ukjent.

Bestykning som fregatt:
24 stk 60 pds bombekanon nr. 2, L/13 M/1837 (cal. 202,1 mm), vekt 6130 pds i lang sledeaffutasje med forpivot.

16 stk 30 pds kanon nr. 1, L/14 M/- (cal. 167,1 mm=benevnt 17 cm), vekt 4700 pds i rappert med forhjul og jernrullespak. Under toktet i 1854 ble 4 stk 30 pds kanoner tatt i land.

2 stk 12 pds houbitz av metall i houbitzaffutasje som båtskyts.

2 stk 18 pds karronader i karronadeaffutasje som båtskyts.

Bestykning som ekserserskip:
Som ekserserskip forandret bestykningen seg i takt med det lettere skytses utvikling. Dette på grunn av kanoneksersisen i opplæringsperiodene. Kanoneksersisen på det grovere skytset fant sted på kanonbåter av 2. og 3. klasse, til dels også på større fartøy.

Båter:
1 stk barkasse på 18 årer og seil
1 stk travalje på 10 årer og seil
4 stk sjalupper på 12 årer og seil
1 stk jolle på 10 årer og seil
1 stk jolle på 4 årer og seil

Utrustninger:
I 1854 ble fregatten DESIDERIA ekstraordinært utrustet i 191 dager som en følge av Krim-krigen. Etter dette toktet lå fartøyet i opplag til våren 1871. Fra og med 1871 til og med 1893 ble ekserserskipet DESIDERIA hver vår utrustet til et ca. 6 ukers "eksersertokt". I 1894 ble hun slept til Kristiansand S hvor hun ble ankret og akterfortøyet ved Langmannsholmen som ekserserskip ved Kristiansand Verft. 21. mai 1895 ble E/S DESIDERIA slept rundt Odderøya og ankret opp på østre havn. 15. juli 1898 ble hun så slept til Marviken, og fremdeles disponert som ekserserskip fram til 1901. Fra 1901 til omkring 1917 fungerte fartøyet som losjiskip ved Marviken Oplagshavn. I 1917 og 1918 ble hun disponert som losjiskip under ekserserskipet KONG SVERRE.

Videre skjebne:
I 1920 ble DESIDERIA solgt til Dalen Portland Cementfabrikk, Brevik, for bruk som losjiskip. Fartøyets videre skjebne er ukjent som følge av en brann ved sementfabrikken der arkivet gikk tapt.

Til toppen