|
2.kl. Torpedobåt som minesveipere
Otra og Rauma
Marinen i england
Hvalbåter som minesveipere
Middelhavet og den Persiske bukt
Isles-klassen
Mms - motorminesweeper
NYMS - Norwegian Yard Mine Sweeper
Minerydding etter krigen
Bangor klassen
Lågen-klassen
Sauda-klassen
KNM Ogna – KNM Kvina – KNM Utla
KNM Tista – KNM Vosso
KNM Tana – KNM Alta – KNM Glomma
Oksøy/Alta-klasse minejaktfartøy/sveipere
2.kl. Torpedobåt som minesveipere
Djerv, bygget l 1897 og Dristig, bygget i 1898, ble begge utranget som torpedobåter i 1927. Torpedoutrustningen tok man i land og det ble montert en lett utgave av oropesasveip.
| | Torpedobåt 2.klasse er her representert ved BLINK (Kilde: Sjøforsvaret dag for dag 1814-2000) |
I 1931 ble Falk og Hauk, bygget i 1902, Hvas og Kjæk, bygget i 1900, utrangert som torpedobåter og utrustet som minesveipere lik Djerv og Dristig.
Da den kongelige norske marine ble satt på krigsfot gjennom nøytralitetsvernet høsten 1939, ble minesveiperne Djerv og Dristig satt inn i 2. Minesveiperdivisjon under 2. Sjøforsvarsdistrikt på vestlandet.
De øvrige fire organiserte man i 1. Minesveiperdivisjon under 1. Sjøforsvarsdistrikt i Oslofjorden.
Divisjonen var stasjonert i tønsberg, men 8. april 1940 lå hauk ved marinens hovedverft i Horten, for reparasjon.
Minesveiperen hvas ble tatt av tyske styrker i stavern 11. april. Hauk beslagla tyskerne da kampene om horten var over og Falk og Kjæk overtok fienden 12. april ved Teie undervannsbåtstasjon i tønsberg.
Falk, Hauk, Hvas og Kjæk fikk henholdsvis navnene Qualle, Krokodil, Seestern og Schildkrote. De var underlagt Hafenschutzflotille Oslo som minesveipere.
| | 2. Minesveiperdivisjon: Fra venstre Harstad, Brevik og Drøbak (Kilde: Sjøforsvaret dag for dag 1814-2000) |
Etter krigen ble de satt inn i GMSA, german minesweeping administration, med tysk mannskap for å rydde tyske minefelt. Deretter ble alle utrangert og solgt sannsynligvis som skrap.
Djerv og Dristig skulle inngå i Sognefjorden sjøforsvarsavsnitt med stasjon ved Balholmen.
Djerv var ikke involvert under kampene på vestlandet.
Dristig derimot ble angrepet av to tyske fly 11. april ved 1700 tiden. Fartøyet lå da ved sylteneset i Villangerosen på nordsiden av radøy. Flyene kom inn aktenfra og beskjøt fartøyet med mitraljøseild.
Alle som var på dekk søkte ned under le. Bare sjefen, vernepliktig løytnant F. Tørjesen, ble på dekk og tok selv roret. Han ble etter kort tid truffet av tre mitraljøseprosjektiler og døde i løpet av et kvarters tid.
Ingen andre ombord fikk skader av den tyske ilden.
Djerv og Dristig ble etter ordre fra avsnittssjefen senket av egen besetning på dypt vann på nordsiden av Kvamsøy i sognefjorden den 2. mai 1940.
Til toppen
Otra og Rauma
Den økende krigstrusselen og dermed faren for minelegging i norske farvann, gjorde at det i tillegg til ombyggingen av 2. kl. torpedobåter, ble besluttet å bygge to minesveipere.
| | Minesveiperen Rauma ble bygget ved Nylands verksted i Oslo(Kilde: Sjøforsvaret dag for dag 1814-2000) |
Disse, Otra og Rauma, ble bygget ved Akers mek. verksted og var helt nye og ferdig utrustet da storbritannia kunngjorde at de hadde lagt ut miner ved Stad, Hustadvika og Landegode nord for Bodø i april 1940.
Otra og Rauma lå i Horten og hadde fått ordre om å gå til vestlandet for å rydde minefeltene, men ble i stedet innblandet i kampene på Horten havn etter det tyske angrepet den 9. april.
Otra ble, etter meldingene om fremmede krigsskip i Oslofjorden, sendt ut for å observere og kunne klokken 0410 melde at disse fartøyene var tyske. Rauma kom sammen med Olav Tryggvason i kamp med de tyske raumboot R.17 og R.21 på Horten havn. R.21 beskjøt Rauma og skadet fartøyet sterkt. Sjefen, LT. I. K. Winsnes, og en dekksmann ble drept og seks andre såret.
Otra ble tyskernes bytte ved kai ved Filtvet, fikk navnet Togo og ble brukt som vaktbåt til marinen fikk den tilbake i 1947. Da ble Otra ombygd til øvelsesfartøy for minelegging.
Rauma bygde tyskerne om til minelegger og ga den navnet kamerun. Den var også i bruk som øvelsesfartøy for minelegging etter at marinen fikk den til bake. Både Otra og Rauma ble utrangert og solgt i 1963 etter å ha vært i opplag i fire år.
Til toppen
Marinen i england
Bevoktningsbåtene ombygges til minesveipere
Det var etter ombyggingen av bevoktningsbåtene Bjerk, Syrian, Børtind, Nordhav II, Thorodd og Hval V, at marinen fikk prøve seg på minesveiptjeneste i storbritannia.
| | Minesveiperen Børtind var en av seks ombygde bevoktningsbåter som kom til Storbritania etter at kamphandlingene opphørte i Norge i juni 1940 (Kilde: Sjøforsvaret dag for dag 1814-2000) |
Dette var de fartøyene som kom seg over til storbritannia etter at kampene i norge opphørte i juni 1940. I tillegg til disse overtok marinen sitt første fartøy fra Royal Navy.
Det var tråleren Alcmaria, utstyrt som minesveiper og under norsk kommando fra 15. oktober 1940 til 28. november 1944. Den neste minesveiperen man overtok fra Royal Navy var egentlig norsk.
Hvalbåten Polar vi ble rekvirert av Royal Navy allerede i mars 1940 og overført til marinen i februar 1941. Minesveiperne ble først stasjonert i havnebyer på øst-
og nordkysten av skottland.
Senere ble det mest praktisk å samle de norske minesveiperne i en egen norsk minesveiperdivisjon, som fikk sin stasjon i Dundee.
Til toppen
Hvalbåter som minesveipere
I juni 1940 la sjøforsvarets overkommando beslag på 16 norske hvalbåter.
| | Minesveiperen Drøbak (Kilde: Sjøforsvaret dag for dag 1814-2000) |
Syv av disse ble seilt fra Canada til Storbritannia våren 1941 for ombygging til minesveipere. De øvrige hvalbåtene ble ombygd til patruljefartøyer.
Minesveiperne fikk navnene Grimstad, Brevik, Vardø, Mandal, Drøbak, Harstad og Kos 16.
Den siste, Kos 16, sank natten til 25. august 1941 utenfor Hull etter kollisjon med en britisk jager.
De andre ble satt inn i 2. Minesveiperdivisjon med stasjon i Plymouth og Falmouth. Harstad krigsforliste 27. Februar 1943 hvor 22 av besetningen på 23 omkom.
De øvrige minesveiperne overlevde krigen.
Til toppen
Middelhavet og den Persiske bukt
Det var ikke bare i farvannet rundt storbritannia norske minesveipere opererte. Våren 1941 ble sjøforsvarets overkommando bedt om å overta og bemanne 10 norske hvalbåter som det britiske admiralitet hadde fått til disposisjon.
| | Hvalbåter rekvirert i Durban, Sør-Afrika, ble ombygget til minesveipere og seilt til Alexandria. Disse er Noble Nora, Transvaalia, Egeland og John Williamson. (Kilde: Sjøforsvaret dag for dag 1814-2000) |
Fire av båtene befant seg i Durban, sør-Afrika, og seks på Trinidad, vest-India.
Durbanbåtene, John Williamson, Transvaalia, Nobel Nora og Egeland, ble ombygd og seilt til Alexandria.
Egeland grunnstøtte og totalforliste 29. November 1941 ved Gaza på kysten av Palestina, mens de andre tre opererte som minesveiperdivisjon middelhavet (168th norwegian minesweeping group) fra februar 1942.
Vest-Indiabåtene som var omdøpt til Jeløy, Tromøy, Oksøy, Karmøy, Måløy og Hinnøy, kom til kappstaden for ombygging og ble formelt overtatt av marinen 1. August 1941. De ble deretter sendt til Bombay for videre ombygging. Dette arbeidet gikk meget tregt og det førte til at fire av båtene ble sendt til Storbritannia og levert tilbake til Royal Navy.
Over et år etter at marinen overtok disse vest-Indiabåtene ble de to gjenværende, Karmøy og Oksøy, klar til krigstjeneste og stasjonert i den Persiske bukt som minesveipere.
Problemer med administrasjon av to isolerte minesveiperstyrker i den Persiske bukt og i middelhavet førte til at kommandoen ble strøket på Karmøy og Oksøy i februar/mars 1943.
Båtene ble overtatt av Royal Navy og i stedet fikk marinen overta to britiske minesveipere, Silhouette og Snowdrift, som var stasjonert i middelhavet.
Disse to navnene kan virke veldig britiske, men i virkeligheten var dette to norske hvalbåter, Busen 7 og Busen 11. Begge var rekvirert av Royal Navy i 1940.
De etter hvert anstrengte mannskapsforholdene for de fem norske minesveiperne som opererte i middelhavet førte til at båtene strøk kommandoen høsten 1943. Deretter ble de overført til den greske marine.
Til toppen
Isles-klassen
Høsten 1944 overtok marinen seks spesialbygde minesveipere fra Royal Navy. Grunnen til dette var at sjøforsvarets overkommando regnet med et stort behov for minesveipere i norske farvann etter en eventuell tysk kapitulasjon.
| | Isles-klassen minesveiper (Kilde: Sjøforsvaret dag for dag 1814-2000) |
Fire av disse båtene var av typen Isles class. Trawler mine sweeper, bygd etter trålerdesign. De fikk navnene Tromøy, Oksøy, Karmøy og Jeløy.
Tromøy strøk kommandoen allerede 19.. Oktober 1944 p.g.a. Dårlige kjeler og ble erstattet av en annen båt av samme type, også gitt navnet Tromøy. Alle fire inngikk i marinens avdeling, scapa og ble stasjonert i scapa flow.
I desember 1944 var Tromøy, Jeløy og Karmøy blant de første norske fartøyer som kom hjem til norge. De ble stasjonert i kirkenes og satt inn i minesveiperdivisjonen Nord-norge, etter at tyskerne trakk seg sørover. I februar 1945 sluttet også Oksøy seg til denne divisjonen.
Alle disse Isles class minesveiperne ble returnert til Royal Navy i 1946, men dukket opp i norge igjen i 1947 som sivile fartøyer.
Til toppen
Mms - motorminesweeper
De to øvrige minesveiperne marinen overtok i 1944 var av typen motor mine sweeper.
| | Minesveiperen Vefsna, tidligere MMS 1086 (Kilde: Sjøforsvaret dag for dag 1814-2000) |
Disse ble stasjonert i Dundee, fikk ikke norske navn, men beholdt sine engelske betegnelser MMS 1085 og MMS 1086. De var spesialutstyrt for magnetisk minesveip, ll-sveip, som ble slept etter fartøyet.
Etter krigen ble de beholdt av marinen og fikk navnene KNM Orkla og KNM Vefsna.
Sosialdepartementet disponerte dem fra 1947 til 1968, da de var i bruk som skjermbildefartøyer for statens skjermbildefotografering. KNM Orkla endte sin militære karriere som skyteskive i 1972.
Til toppen
NYMS - Norwegian Yard Mine Sweeper
Den siste tilvekst marinen fikk under krigen var fire amerikanske yard mine sweepers, YMS, som ble overtatt i mars 1945.
| | NYMS-klasse minesveipere i trott med NYMS 381 ytterst (Kilde: Sjøforsvaret dag for dag 1814-2000) |
De fikk betegnelsen NYMS, som står for Norwegian Yard Mine Sweeper, og de beholdt sine amerikanske numre.
NYMS 379, NYMS 380, NYMS 381 og NYMS 382 dannet 3. Minesveiperdivisjon og ble stasjonert i Cherbourg.
Den 7. mai 1945 ble NYMS 382 torpedert av en tysk ubåt i den engelske kanal. Dette var det siste krigsforliset i marinen, og 22 mann omkom i krigens siste timer.
NYMS-fartøyene ble seilt til norge og fortsatte sin tjeneste i marinen til 1955- 1959 under navnene KNM Alta, KNM Vorma og KNM Begna.
Til toppen
Minerydding etter krigen
Gjennom hele 1946 var enheter av den tidligere tyske marine i sving med å rydde minesperringene på kysten. De norske minesveiperne fikk derfor ikke den betydning man hadde tenkt seg i London og de ble sendt i opplag eller frigitt.
Flere minesprengninger av handelsskip fortalte imidlertid at de sveipte farvann ikke var helt sikre, selv om tyskerne hadde gjort hva de kunne for å rense opp.
I mai 1947 ble derfor en større gruppe minesveipere utrustet for å kontrollsveipe feltene i Skagerrak. Gruppen besto av de havgående sveiperne KNM Tana, KNM Glomma, HMS Sidmouth, HMS Qualicum, HMS Romney og kystsveiperen KNM Rauma og fem NYMS.
Også i 1948 foregikk kontrollsveip av sperringen ved Stad og nordpå, nå med mindre grupper eller som enkeltskipssveip. Av de havgående sveiperne beholdt marinen bare KNM Tana og KNM Glomma, og av kystsveiperne KNM Otra, KNM Rauma og 7 NYMS.
Til toppen
Bangor klassen
I følge militæravtalen av 28. mai 1941 og den senere "finansavtalen" av 1. juni 1944 med storbritannia, påtok storbritannia seg å levere materiell og utstyr til de norske styrker uten vederlag så lenge krigen varte og i seks måneder etter.
| | HMS Bangor (Arkivfoto: Minevåpenet) |
Materiellet skulle leveres tilbake etter avtalens opphør, dersom det ikke var tapt, ødelagt eller oppbrukt.
På bakgrunn av denne avtalen overtok marinen en rekke fartøyer under krigen, i krigens sluttfase og umiddelbart etter den tyske kapitulasjon.
Blandt disse var fem Bangor class fleet minesweeper: HMS Bangor, HMS Blackpool, HMS Romney, HMS Qualicum og HMS Sidmouth.
Fartøyene skulle tilbakeleveres ved avtalens utløp, men tidspunktet var ikke fastsatt. Minesveipere kunne man regne med å beholde så lenge mineryddingen pågikk.
Det ble etter hvert forhandlet om kjøp av to Bangor klasse minesveipere, HMS Bangor og HMS Blackpool. Disse gikk inn i skipslisten til marinen under navnene KNM Glomma og KNM Tana.
Til toppen
Lågen-klassen
Lågen (ex MSO 498), namsen (ex MSO 499)
| | Minesveiperen KNM Lågen ble overtatt fra USA under våpenhjelpprogrammet og var klassifisert som havgående minesveiper (Kilde: Sjøforsvaret dag for dag 1814-2000) |
KNM Lågen og KNM Namsen ble overtatt fra USA under våpenhjelpprogrammet, henholdsvis 27. september og 1. november 1955.
KNM Lågen og KNM Namsen, som var klassifisert som havgående minesveipere, fikk ca 11 års tjeneste i den norske marine. I mai 1966 ble begge fartøyene overført til den belgiske marine i bytte mot tre kystgående minesveipere av Sauda-klassen, KNM Alta, KNM Glomma og KNM Tana.
Til toppen
Sauda-klassen
KNM Sauda (ex USS AMS 102) KNM Sira (ex USS MSC 132)
| | Minesveiperen KNM Sauda var bygget i Maine i USA og seilte under navnet USS AMS 102 i amerikansk eie (Kilde: Sjøforsvaret dag for dag 1814-2000) |
KNM Sauda og KNM Sira ble overtatt fra USA henholdsvis 25. august 1953 og 28. november 1955.
KNM Sauda strøk kommandoen for siste gang den 8. mai 1981 og den ble lagt i opplag. I 1987 ble fartøyet solgt sivilt. KNM Sira strøk kommandoen for siste gang den 23. mai 1986 etter over 30 års tjeneste.
Fartøyet ble deretter lagt i opplag. I august 1992 ble KNM Sira solgt og hugget opp i Svelvik.
Til toppen
KNM Ogna – KNM Kvina – KNM Utla
Disse tre ble bygget ved Westermoen båtbyggeri & mek. Verksted a/s (senere båtservice verft a/s), Mandal.
KNM Ogna ble overtatt fra byggeverkstedet den 5. Mars 1955 – KNM Kvina den 12. juli 1955 og KNM Utla den 15. november 1955.
KNM Ogna strøk kommandoen for siste gang den 27. April 1979 og ble lagt i opplag. I 1987 ble KNM Ogna solgt sivilt. KNM Kvina strøk kommandoen for siste gang den 24. Mars 1995. KNM Utla strøk kommandoen for siste gang den 17. Januar 1990.
Begge fartøyene ble solgt til brødrene Anda i 1997 og slept til Hundvåg for opphugging.
Til toppen
KNM Tista – KNM Vosso
Disse to ble bygget ved de Forenede båtbyggerier, Risør og Skaaluren skibsbyggeri, Rosendal.
KNM Tista og KNM Vosso ble overtatt henholdsvis den 27. april 1955 og 15. mars 1955. KNM Tista strøk kommandoen 15. august 1994. Fartøyet solgt til brødrene Anda i 1997 og slept til hundvåg for opphugging.
KNM Vosso strøk kommandoen for siste gang den 8. juli 1987 og gikk i opplag. I august 1992 ble KNM Vosso solgt og hugget opp i Svelvik.
Til toppen
KNM Tana – KNM Alta – KNM Glomma
KNM Tana (ex Roeselaere ex MSC 103), KNM Alta (ex Arlon ex MSC 104), KNM Glomma (ex Bastogne ex MSC 151)
| | Minesveiperen Glomma var bygget ved Harland &Wolff i Govan, Glaskow i 1940 (Kilde: Sjøforsvaret dag for dag 1814-2000) |
Disse tre er bygget ved Hodgeson Bros, Gowdy & Stevens east Boothbay, Maine, USA, og ble overtatt fra den Belgiske marine henholdsvis 1. mars 1966 - 23. mai 1966 og 16. september 1966.
Fartøyene var et bytte mot to havgående minesveipere, KNM Lågen og KNM Namsen.
KNM Tana gjennomgikk i perioden 25. august 1976 - 1. september 1977 en omfattende modernisering ved Båtservice verft a/s i Mandal.
Fartøyet ble bygget om fra minesveiper til minejaktfartøy, en betegnelse som bedre betegner moderne mottiltak mot minelegging i krigstider.
KNM Tana strøk kommandoen for siste gang den 24. Oktober 1994 og gikk i opplag som reservefartøy. Fartøyet ble solgt til brødrene Anda l 1997 og slept til Hundvåg for opphugging.
| | Alta fortøyd på sin faste plass under akershus festning i Oslo (Kilde: Sjøforsvaret dag for dag 1814-2000) |
KNM Alta strøk kommandoen for siste gang den 23. mai 1996. Fartøyet ble samme dag overdratt til "Fartøylaget Alta". Forsvarsmuseet eier båten, men den daglige driften og vedlikeholdet ivaretas av fartøylaget.
Minesveiperen er den eneste igjen i sitt slag i norge. M 314 Alta ligger ved Oslo maritime kulturvernsenters anlegg på nordre Akershus kai og seiler blant annet på oppdrag for sjøforsvaret.
Skipsledelsen er tidligere marineoffiserer med operativ og teknisk bakgrunn, og det legges avgjørende vekt på å etterleve marinens regler, tradisjon og ånd.
KNM Glomma strøk kommandoen for siste gang den 24. september 1986 og gikk i opplag til august 1992 da den ble solgt til opphugging i Svelvik.
Til toppen
Oksøy/Alta-klasse minejaktfartøy/sveipere
| | KNM Oksøy (Arkivfoto: Sjøforsvaret) |
Ordre på ni fartøyer ble plassert hos Kværner den 9. November 1989. Fire av fartøyene ble bygget som minejaktfartøyer, mens de øvrige fem fikk status som minesveipere.
Fartøyene er bygget etter to-skrogsprinsippet (katamaranprinsippet). Skrogene er av forsterket plastikk etter sandwich metoden.
Det har vært en viss skepsis blant internasjonale marinearkitekter hvorvidt denne type marinefartøyer vil leve opp til forventningene, så man kan si det var et dristig valg som ble tatt av norske marinemyndigheter ved å bygge denne type fartøyer.
Det første fartøy – KNM Oksøy - ble overtatt av marinen 7. Juli 1994, mens det siste fartøy i serien ble levert i juli 1997.
Minejaktfartøyene ble gitt navnene KNM Oksøy, KNM Karmøy, KNM Måløy og KNM Hinnøy og minesveiperne fikk navnene KNM Alta, KNM Otra, KNM Rauma, KNM Orkla og KNM Glomma.
KNM Glomma har lagt i opplag siden 1999.
KNM Orkla totalhavarerte og sank etter brann i november 2002.
KNM Oksøy ble lagt i opplag og brukt til delebåt våren 2005.
Til toppen
|
|
