KABUL: Norske styrker deltar i krigen i Afghanistan. Og føyer seg inn i en lang rekke – fra Alexander den store og Djengis Khan til Storbritannia og Sovjetunionen. Men denne gangen handler det ikke så mye om Afghanistan. Denne krigen er mot internasjonal terrorisme.

Vegard Nygårdshaug Aas, 2003-06-20

Tekst: Dag Leraand
Foto: NORARSOF TG

Hva har så Afghanistan med internasjonal terrorisme å gjøre? Ikke så rent lite, selv om det ikke var afghanere som sto bak terroraksjonene som foranlediget den flernasjonale militære aksjonen mot Afghanistan, senhøstes 2001. En operasjon også Norge skulle slutte seg til, med bl.a. mineryddere, spesialstyrker og jagerfly. Afghanistan var nok en gang et offer for andres spill – men var likevel ikke aldeles uten skyld.

Krigshistorie
Det er mye krigshistorie i afghansk historie. Med sine fjelloverganger i det sentrale Asia har dette landet i uminnelige tider vært av stor strategisk og økonomisk betydning. Slikt blir det gjerne krig av; før i tida så vel som i vår tid.

Den kanskje største av alle feltherrer, makedoneren Alexander den Store, er blant de mange som har erobret Afghanistan; i år 329 før vår tidsregning. Han kom da helt til India, før troppene hadde fått nok av flere års vandring og erobring – og ville hjem igjen! I dag er det en arkeologisk sport å lete fram nye spor etter Alexander rundt om i Afghanistan.

Han grunnla flere byer her; det som i dag er Herat begynte trolig som en makedonsk garnison. Nær Kandahar og ved Bagram grunnla han også byer. Kandahar var skueplassen for de første harde kampene i den siste krigen i Afghanistan, høsten 2001 – og det er ved Bagram de multinasjonale styrkene i Operation Enduring Freedom holder til.

En annen av historiens største felthetter, mongolen Djengis Khan, feide også over Afghanistan, i 1219. Men der Alexander den Store var opptatt av å bygge byer, var Khan mest opptatt av å ruinere dem – og å massakrere innbyggerne. Da han kom tilbake i 1222 ble Herat inntatt. Byen hadde dag om lag 160.000 innbyggere. Bare 40 skal ha vært i live da mongolerne var ferdig.

Noen hundre år senere, i 1979, sendte Sovjetunionen tungt oppsatte styrker inn i Herat for å kvele et opprør. Over 20.000 skal ha blitt drept på noen få dager. Først noen måneder senere gikk sovjeterne til full invasjon av Afghanistan, og landets moderne krigshistorie tar til for fullt. Før det var en lang rekke kriger utkjempet i dette landet som ligger så lagelig til langs handelsrutene mellom Europa og Østen. Blant dem som virkelig fikk brent seg, var britene – på midten av 1800-tallet.

Sovjeterne
Afghanistan ble under den kalde krigen en del av Sovjetunionens interessesfære, og sovjeterne ga rundhåndet både militær og sivil hjelp til landet: Fram til 1979 var hjelpen kommet opp i 1 milliard dollar til militære formål og 1,25 milliarder til sivile. I 1978 hadde et sovjetvennlig regime tatt makten i landet, etter at kong Zahir Shah ble avsatt under et besøk til Italia i 1973, og kongedømmet avskaffet.

Dette sovjetvennlige regimet vaklet imdilertid som følge av interne opprør, bl.a. i hæren, i 1979. Sovjeterne økte sin militære støtte, også med eget personell. Like fullt så den afghanske revolusjonen ut til å gå i oppløsning, og Leonid Bresjnev tok beslutningen: Julaften 1979 gikk Sovjetunionen til full invasjon. Det skulle gå nesten ti år før Mikhail Gorbatsjov gjorde slutt på det kostbare eventyret.

De sovjetiske invasjonsstyrkene kunne nyte godt av den infrastrukturen de hadde investert så mye i de foregående år – derunder flystasjonen Bagram, som i dag huser Operation Enduring Freedom, og de norske spesialstyrkene. Sovjeternes største frykt var ikke den afghanske motstandsbevegelsen, mujahedin, som de knapt så for seg ville vokse fram. Snarere fryktet de eventuelle amerikanske mottrekk. De siste kom ikke direkte; USA holdt seg unna. Men mujahedin ble bygd med massiv amerikansk hjelp. Mujahedin skulle drive Sovjet ut av Afghanistan. For så å føde Al Qaida.

Mujahedin
Afghanerne er et krigerfolk. Gjennom årtusener har de måttet forsvare seg; våpen finnes i de fleste familier. Motstandsbevegelsen mot de sovjetiske okkupantene vokste derfor raskt fram – og overfor en felles ekstern fiende klarte afghanerne også langt på vei å samle seg i kampen. Ellers kjemper de gjerne mot hverandre, folkegruppe mot folkegruppe, klan mot klan.

Den sovjetiske invasjonen framprovoserte jihad, en islamsk hellig krig mot de vantro. Mujahedin dukket opp i Kabul og andre byer, men framfor alt i de uregjerlige fjellområdene langs grensen til Pakistan. Det var først og fremst fra Pakistan at nye og mer moderne våpen, kom. Betalt av USA, formidlet av Pakistan.

USAs støtte til mujahedin begynte beskjedent, med ca. 30 millioner dollar i 1980. Det skulle raskt bli mer; mye mer: Toppen ble nådd i 1987, med overføringer av 670 millioner. Mellom 1980 og 1992 skal USA ha pøst inn rundt fem milliarder dollar til mujahedin.

USA var ikke alene om å være generøs; særlig Saudi Arabia, men også andre arabiske stater samt Kina, bidro – også de med til sammen rundt fem milliarder dollar. Pakistan var en nøkkelbrikke, og bidro med våpentransitt, treningsleire – og en rekrutteringsmasse fra koranskolene, madrassene, som vokste fram i landet.

Okkupasjonsmakten svarte med en brutal kampanje for å drive folk bort fra landsbygda. Landsbyer ble lagt i ruiner, befolkningen drept eller drevet bort; fire–fem millioner afghanere flyktet til Iran og Pakistan. Halvannen million skulle bli drept i løpet av krigen.

USA bidro ikke bare med penger. Balansen mellom okkupasjonsmakten og motstandsbevegelsen ble vesentlig endret i 1986–87. Årsaken var at forsynte USA mujahedin med 90 Stinger-raketter. Mange ble brukt, atskillige er fortsatt på avveie. CIAs forsøk på å kjøpe tilbake (!) de ubrukte, førte ikke fram.

Mujahedins motstand ble så omfattende at Sovjet-lederne ga opp, og trakk seg ut i 1989. Dét betød ikke at krigen i Afghanistan var over. Nå begynte krigen mellom krigsherrene – mellom afghanerne. Det skulle bli en ytterst brutal borgerkrig. Våpen var det nok av, krigere likeså. Gjennom hele 1990-tallet raste krigen i Afghanistan – og den raserte landet. En i utgangspunktet lite påaktet bevegelse skulle vinne den krigen – og bli notorisk kjent over hele verden: Taliban.

Taliban
Afghanerne har aldri vært ett, samlet folk; de er splittet mellom ulike folkeslag, hvor pasjtunerne er det største, rundt 40 prosent av befolkningen. Det var blant pasjtunerne, sør i landet, at Taliban vokste fram fra 1994 – fra den mujahedin som USA og støttespillere hadde bygd opp.

Taliban – ”studentene” – fikk raskt oppslutning for sin kompromissløse kamp for moral og orden. Men de sto for en ekstrem form for islam, som etter hvert skulle skremme den jevne afghaner, og framfor alt dem i byene, som under sovjettiden hadde opplevd en politisk liberalisering, ikke minst hva gjaldt kvinners stilling.

Da var det imidlertid for sent; Taliban hadde bekjempet den ene krigsherren etter den andre, gradvis tatt kontrollen over størstedelen av Afghanistan – og i 1996 inntatt Kabul. Et særdeles strengt islamsk styre, ulikt noe verden til da hadde sett, ble innført.

Det innebar bl.a. at kvinner verken fikk utdanning eller ta arbeid; de måtte ikle seg sin burkha, og fortrinnsvis holde seg bak hjemmets murer. Menn måtte anlegge solid skjegg; all musikk, alle former for bilder ble forbudt. De strenge reglene ble brutalt satt ut i livet. Det religiøse politiet sørget for det.

Taliban ble ledet av et ytterst konservativt islamsk presteskap, med mullah Mohammed Omar i spissen. Den enøyde skriftlærde (han mistet et øye i en raketteksplosjon i 1989) var vel bevandret i Koranen, men kjente dårligere til hvordan en skulle styre et land. Så gikk da også staten Afghanistan helt i oppløsning. Det passet for så vidt utmerket for en velbeslått saudiaraber ved navn Osama bin Laden. Han fikk fotfeste i Afghanistan, og dermed anledning til å bygge opp sin organisasjon: Al Qaida.

bin Laden var allerede godt kjent i Afghanistan; han hadde vært her før, vervet tilhengere og bygd en omfattende infrastruktur – bl.a. huleanlegg i fjellene. Herfra skulle han i 2001 sende sine flykaprere mot New York og Washington. Noen uker senere skulle amerikanerne sende sine bombefly og krysserraketter mot Al Qaidas og Talibans tilholdssteder ved Kandahar – fjernstyrt fra Tampa, Florida.

al Qaida
Osama bin Laden er sønn av en styrtrik saudarabisk entreprenør, og kom til den pakistanske grensebyen Peshawar som 23-åring allerede i 1980. Der møtte han mujahedin-ledere, og der slo han seg senere ned, og iverksatte sitt omfattende utbyggingsarbeid. Det hevdes at han selv også deltok i trefninger med okkupasjonsstyrkene, sammen med mujahedin.

Den afghanske jihad tiltrakk seg rundt 35.000 militante muslimer fra 43 land, fra store deler av verden. Noen ble med i mujahedin, flere ble mest med på en aksjon eller to: kjekt for kredibiliteten hjemme. De fleste var innom Osama bin Ladens treningsleire før de ble sluppet løs i felten.

Ytterligere titusener var innom treningsleirene, og stiftet kjennskap både med mujahedin og bin Ladens gryende nettverk. Leirene ble som et universitet for islamsk radikalisme. Osama bin Laden fulgte opp mange av radikalerne også etter at de forlot området – veteraner fra motstandskampen i Afghanistan ble kjernen i et nytt og fryktet nettverk: Al Qaida – Basen. Året var 1989.

I 1996 vendte Osama bin Laden tilbake til Afghanistan etter noen år i Sudan. Samme år oppildnet han til jihad mot amerikanerne. Dét førte til at CIA etablerte en egen celle for å følge hans bevegelser. Ved attentatet mot USAs ambassader i Kenya og Tanzania i 1998, hadde CIA allerede identifisert bin Laden som en trussel; Al Qaida var kjent.

Året før hadde CIA sendt en gruppe til Peshawar for om mulig å hente bin Laden ut av Afghanistan. Det mislyktes – men lyktes i å drive bin Laden til Kandahar, og i tettere kontakt med mullah Omar. Anslagene i Afrika svarte USA på med 70 krysserraketter mot Al Qaidas treningsleire i det nordøstlige Afghanistan. Begynnelsen på oppgjøret som skulle komme. Rundt om i verden sto Afghanistan-veteraner bak terroraksjoner som vakte mindre oppsikt.

USA presset på Taliban for å få Osama bin Laden utlevert. Mullah Omar nektet, men prøvde å gjøre en handel: Mot amerikansk anerkjennelse av Taliban-regjeringen skulle han vurdere en utlevering. Slik gikk det ikke. Isteden skulle Al Qaida levere sine dødelige terroranslag 11. september 2001.

Amerikanerne
President George W. Bush tok grep etter 11. september. Med sine sikkerhetspolitiske hauker rundt seg, var det duket for krig: Mot Taliban og Al Qaida – mot terrorisme. ”We will make no distinction between the terrorists who committed these acts and those who harbour them,” gjorde presidenten klart – og åpnet for en fullskala operasjon mot Afghanistan. Det ble snart en flernasjonal aksjon. Tross alt: De som ikke er med oss, er mot oss, var den amerikanske presidentens utvetydige budskap.

7. oktober 2001 angrep amerikanske og britiske styrker Afghanistan. Bombefly og Tomahawk-missiler ble satt inn mot Taliban-tilholdssteder, kommandosentre og flyplasser. 19. oktober kom det første amerikanske kommandoraidet – mot mullah Omars hovedkvarter i Kandahar, i sør. I nord åpnet USA en annen front.

Der allierte de seg med den såkalte Nordalliansen, en gruppering i opposisjon til Taliban. Amerikanerne ansporte Nordalliansen til å rykke mot Kabul, og ga den tung luftstøtte. Amerikanske spesialsoldater fulgte alliansens framrykking. 13. november gikk Nordalliansen inn i Kabul, og Taliban-styret var på hell. Men ennå var ikke Taliban knust.

Amerikanske og britiske spesialstyrker ble landsatt på Bagrambasen ved Kabul. I sør ankomde første bakkestrykene, fra US Marine Corps. 7. desember ga Taliban også opp Kandahar: Slutten på Taliban-styret. Men kampen mot Taliban – og Al Qaida – fortsetter.

Framfor alt i Tora Bora-fjellene, hvor Osama bin Laden har sine fjellanlegg. Flesteparten av dem ble bombet i stykker under Operation Anaconda i mars 2002, hvor også norske spesialstyrker deltok. Under Anaconda ble terrornettverket i Afghanistan knust, men fortsatt – til i dag – er det elementer av Taliban og Al Qaida i Afghanistan. Og kampen fortsetter.

USA ble angrepet hjemme – og slo tilbake i Afghanistan. Mot en dødelig fiende landet selv har vært mer enn medvirkende til å skape. USA var instrumental i å bygge opp mujahedin – som et ledd i kampen mot Sovjetunionen, et trekk i den globale supermaktsrivaliseringen. Det skulle bli et dyrt eventyr, ikke bare økonomisk – også politisk: USA bidro til å skape et monster – som vendte seg mot sin skaper. Og som tvang USA ut i en ny krig – i Afghanistan, og indirekte: i Irak.

Fred? Krig!
Taliban ble styrtet, Al Qaidas nettverk i Afghanistan revet opp. Krigen vant fram, men er ikke endelig vunnet. Osama bin Laden er ikke tatt og Al Qaida har iverksatt nye operasjoner, bl.a. i Saudi Arabia og Marokko. De fleste analytikere synes å mene at bin Laden fortsatt er i live – sannsynligvis et sted i de utilgjengelige grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan, eller kanskje i en myldrende pakistansk storby.

Afghanistan hadde sin store sjanse til fred og demokrati da Taliban ble styrtet og Al Qaida ble fordrevet. Fortsatt er det en skjør fred i store deler av Afghanistan – og ennå er det krigstilstand i grensetraktene. Fortsatt er det elementer fra Taliban og Al Qaida på bakken, både i Afghanistan og Pakistan. Fienden er ikke knust. Krigen er ikke over.