|
Fem kriger, FN og Norge
Krig, mer enn fred, har preget også Midtøstens moderne historie; både i kjerneområdet for selve Midtøsten-konflikten, dvs. Israel og nabolandene, og i Golfen. Fem kriger er utkjempet innenfor rammen av Midtøsten-konflikten; i 1948, 1956, 1967, 1973 og 1978–2000.
I tillegg til disse krigene, som har omfattet mer enn én stat, kan det hevdes at den væpnede konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene i første halvdel av 2000-tallet også er en arabisk-israelsk krig. Israelerne regner dessuten kampen mot briter – og arabere – forut for etableringen av sin stat i 1948 som en selvstendighetskrig.
For de arabiske statene var etableringen av Israel et politisk nederlag; for palestinerne en katastrofe: al-Nakba, da flere hundre tusen ble drevet på flukt – langt de fleste uten å kunne vende tilbake. For både de arabiske stater og den palestinske frigjøringsbevegelsen har krigene også brakt nederlag: Bare en av de fem krigene har Israel tapt – mot den libanesiske motstandsbevegelsen, i Libanon.
Den første arabisk-israelske krig, 1948–49
Den andre arabisk-israelske krig, 1956
Den tredje arabisk-israelske krig, 1967
Den fjerde arabisk-israelske krig, 1973
Den femte arabisk-israelske krig, 1978–2000
Den første arabisk-israelske krig, 1948–49
Fem arabiske land gikk til krig mot Israel allerede dagen etter at staten ble grunnlagt: Styrker fra Egypt, Irak, Jordan, Libanon og Syria, samt palestinske enheter, angrep. Dette var den formelle krigen; den reelle hadde allerede vart et halvår. Allerede ved FN-vedtaket om delingen av Palestina, fra november 1947, ble Arab Liberation Army (ALA) etablert etter initiativ fra Den arabiske liga, og sendt til Palestina i januar 1948 for å angripe jødiske mål. Den tok kontroll over områder i nord, mens egyptiske frivillige fra Det muslimske brorskap rykket inn i sør.
Fra 15. mai var det en krig mellom stater, med nasjonale styrker som forsterket ALA og de irregulære palestinske styrkene. Israel kom umiddelbart under hardt press, både på grunn av færre soldater enn de arabiske styrkene, enda mer grunnet mangel på materiell. Uten regulært artilleri, panser eller flyvåpen var den unge staten truet, om enn kanskje ikke i en slik grad som israelsk historieskriving har villet ha det til. De arabiske landene var splittet, og koordineringen mellom deres militære ledelser nærmest fraværende – mens Israels hær besto av de erfarne troppene fra motstandsbevegelsen Haganah og elitestyrkene Palmach. De var kjernen i den nye organisasjonen som ble etablert 28. mai: Zava Haganah le-Israel (Zahal); også kjent som IDF, Israel Defense Forces.
Krigen førte til at Palestina blir delt i tre: Egypt okkuperte området ved Middelhavet, kjent som Gaza-stripen. Jordan besatte områdene vest for Jordan-elva og sør for Jerusalem – Vestbredden – samt den østlige del av Jerusalem. Den tredje delen ble staten Israel, i areal langt større enn hva FN foreslo – og vedtok året før. Og det ble ingen palestinsk stat, som FN også hadde vedtatt.
Når startet krigen i 1948? Et arabisk angrep på en jødisk buss på vei fra Netanya til Jerusalem dagen etter FNs vedtak er én måte å definere starten på. Slik et palestinsk angrep på en israelsk buss ved Nethanya skulle føre til en annen krig tretti år senere; i Libanon, 1978.
FNs rolle
Angrepet på Israel vakte bekymring i FN. Det var overhengende fare for at krigen kunne utvides. FNs troverdighet sto på prøve, og generalsekretær Trygve Lie fortvilte: Ikke bare fordi FN kunne stilles i forlegenhet, men også fordi Israel var truet. Lie var en pådriver for etableringen av Israel; i likhet med mange andre var han preget av krigen og holocaust – og Vestens unnfallenhet i forhold til nazistenes folkemord på jødene. Etableringen av en jødisk stat var også et forsøk på å lette Vestens samvittighet. I første omgang engasjerte FN seg diplomatisk, bl.a. ved å sende den svenske greven Folke Bernadotte til området som mekler. Ikke alle ønsket FN – eller mekleren – velkommen, og den 17. september ble han drept i et attentat. Israels statsminister fordømte og beklaget i sterke ordelag drapet, men morderne ble aldri tatt – selv om deres identitet, og tilhørighet til Lehi, var godt kjent.
Den 23. mai opprettet FNs sikkerhetsråd en egen organisasjon for å overvåke og kontrollere våpenhvilen som Bernadotte framforhandlet før han ble myrdet: United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO). Betegnende nok er UNTSO fortsatt i virksomhet.
Norges rolle
Norges rolle knyttet til krigen i 1948 var liten – ut over at det var en nordmann som bekledde posisjonen som FNs generalsekretær og at Norge stemte for opprettelsen av Israel. Som generalsekretær var Lie klart pro-sionistisk, hvilket bl.a. er dokumentert av Odd-Karsten Tveit i hans bok ”Alt for Israel”. Bl.a. sendte Trygve Lie en norsk oberst, Alfred Roscher Lund, til Palestina som sin personlige representant – og obersten pleide svært nær kontakt med sionistene, som han ifølge Tveit også ga råd om hvordan de militært skulle slå araberne. Tanken om å anmode Norge om å sende soldater fra Tysklandsbrigadene til Jerusalem som en internasjonal styrke, ble aldri noe av. I kulissene bidro Norge likevel militært til den nye staten – takket være nære forbindelser mellom den sionistiske bevegelsen og norsk arbeiderbevegelse. Jødisk ungdom fikk derfor, i det skjulte, trening av militær karakter i Norge. Sionistene vervet leiesoldater i Skandinavia, og noen norske jøder dro til Israel for å kjempe for landets overlevelse. Også i nyere tid har norsk ungdom vervet seg til IDF.
Norge deltok ikke i UNTSO fra starten; først fra 1956 har norske offiserer deltatt i denne operasjonen – og Norge har hatt to av observatørkorpsets sjefer: Generalløytnant Odd Bull (1963–70) og generalløytnant Martin Vadset (1987–90). Sivile nordmenn tjenestegjorde for FN og UNTSO før dette, og den første nordmann som falt i FN-tjeneste i Midtøsten, var sjåfør Ole Helge Bakke, som ute på oppdrag i 1948 ble drept av en snikskytter.
Se også FNs web-side om UNTSO.
Den andre arabisk-israelske krig, 1956
De arabiske statene led et forsmedelig nederlag i den første krigen med Israel. Den jødiske staten forble en torn i øyet for araberstatene. For Israel var oberst Gamal Abdel Nasser det samme. Etter at de unge offiserer i 1952 styrter monarkiet, blir han Egypts sterke mann. Men Nasser var også hva Israel trengte: En klar fiende. I februar 1955 angrep Israel egyptiske militærforlegninger i Gaza; 39 soldater ble drept. Nasser måtte vise handlekraft, og Egypt rustet opp. En felles militær kommando med Syria og Jordan ble etablert – samtidig som palestinsk gerilja dannes, og de første raid av fedayeen – frigjøringssoldater – inn i Israel ble gjennomført i 1955. Egypt forberedte seg på krig; Israel likeså. Egypt og president Nasser ga Israel og statsminister David Ben-Gurion påskuddet til å angripe, da Egypt den 26. juli nasjonaliserte Suez-kanalen. Israel inngikk hemmelig avtale med Frankrike og Storbritannia om en felles aksjon mot Egypt, innledet ved et storstilt angrep fra israelerne. Deretter skulle europeerne handle.
Den 29. oktober rykket israelske panseravdelinger inn i Sinai, i retning kanalsonen. Når Egypt ikke kunne gå med på et britisk-fransk ultimatum, ble britiske og franske styrker – i henhold til planen – satt inn. Offisielt for å skille de stridende parter og sikre fri trafikk i Suez-kanalen; reelt for å ta tilbake kontrollen over kanalen. Angrepet ble innledet med bombing av egyptiske mål. Bakkestyrker ble satt inn ved Port Said, for framrykking sørover, men ble stanset etter fordømmelse fra FN og hardt press fra Sovjetunionen og USA, hvoretter Israel motvillig måtte trekke seg tilbake. IDF har gjennomført et felttog som skal bli stående som en klassiker i militærhistorien.
FNs rolle
FN fordømte angrepet på Egypt, og FNs hovedforsamling anmodet generalsekretæren om snarest å etablere en fredsbevarende styrke som skulle overvåke og sikre at de fiendtlige handlinger ble brakt til opphør. Sikkerhetsrådet etablerte deretter den første fredsbevarende styrke (i motsetning til ubevæpnet observatørkorps) i FNs historie: United Nations Emergency Force (UNEF). Egypt ga sitt samtykke til en utplassering av UNEF på sitt territorium 14. november 1956, og dagen etter ble de første styrker satt inn; avdelinger fra Colombia, Danmark og Norge. De britiske og franske styrkene ble trukket ut i desember 1956, de israelske styrkene i mars 1957 – under oppsyn av FN-styrken. Våren 1957 ble UNEF også utplassert i Gaza. UNEF var sammensatt av soldater fra ti land (Brasil, Canada, Colombia, Danmark, Finland, India, Indonesia, Jugoslavia, Norge og Sverige), og hadde på det meste av en oppsetting på vel 6000 mann. Styrken ble stående til mai 1967, da det var duket for den neste arabisk-israelske krig.
Norges rolle
Norge var ett av deltakerlandene i UNEF, og norske tropper var blant de første som ankom, da de landet i den egyptiske havnebyen Port Said, den 15.–16. november 1956. Deretter ble de utgruppert ved Suez-kanalen. Norge stilte først med et geværkompani fra Brig S, dernest et sanitetskompani med feltsykehus – som så inngikk i de felles dansk-norske bataljonene (DANOR). Nær 11.000 norske soldater deltok i UNEF, 1956–67.
Se også FNs web-side om UNEF
| | UNEF: Etter den andre arabisk-israelske krigen ble den første FN-styrke etablert, og satt inn i Sinai og Gaza. UNEF var også den første FN-styrke Norge deltok i, fra 1956 til 1967. |
Den tredje arabisk-israelske krig, 1967
Sinai-kampanjen og utplasseringen av UNEF brakte relativ fred ved den egyptisk-israelske grense. Like stille var det ikke ved den jordanske og syriske. I 1965 ble Palestine Liberation Organization (PLO) stiftet av Den arabiske liga, med formål å utslette Israel – og grunnlegge en palestinsk stat på det samme territoriet. Palestinerne trappet opp sine nålestikkaksjoner, vesentlig gjennom Jordan, samt fra Syria og Libanon.
Israelske ledere så seg i 1967 tjent med et nytt oppgjør med araberstatene. Særlig ivret forsvarsminister Moshe Dayan for et oppgjør med Egypt, men bare med Egypt. Dayan ville ikke ha krig med Jordan. Igjen ga president Nasser israelerne det påskuddet de trengte for å angripe, denne gang i form av en blokade i Rødehavet, 23. mai. I Israels øyne hadde Egypt derved erklært krig.
Egypt inngikk forsvarspakter med Jordan og Irak, og militære kontingenter fra flere arabiske land ankom Egypt; irakiske og egyptiske avdelinger ble sendt til Jordan. Både araberne og israelere mobiliserte for mulig krig. Kl. 07.45 den 5. juni angrep Israel, og det som snart skulle bli kjent som Seksdagerskrigen var i gang. Først angrep det israelske flyvåpenet, og i løpet av få timer var Egypts luftstyrke utradert. Jordans, Syrias og Iraks flyvåpen angrep – og led samme skjebne. Med total luftkontroll satte Israel inn bakkestyrkene. Egypt hadde bl.a. mer enn tusen stridsvogner, og et av de største panserslag i nyere historie ble utkjempet. Ennå er ikke israelernes Merkava blitt til, men erfaringene fra Seksdagerskrigen bidro til å skape den. En av divisjonssjefene i Sør-kommandoen, general Israel Tal, høstet her verdifulle erfaringer som bidro til hans design av den etter hvert så velkjente stridsvognen Merkava.
Dayan ventet i det lengste med å angripe Syria, bl.a. fordi det kunne trekke Sovjetunionen inn i krigen. Men etter at egypterne var slått i Sinai og Vestbredden var tatt fra Jordan, rykket israelske styrker inn på Golan, 9. juni. Dagen etter ga syrerne opp – og krigen var over, igjen med seier for Israel. Framfor alt var Egypt slått; Israel tok den egyptisk-kontrollerte Gaza-stripen og Sinai, videre den jordansk-kontrollerte Vestbredden med Øst-Jerusalem, samt den syriske Golan-høyden. Hele det gamle mandatområdet Palestina var dermed under israelsk kontroll. Ikke minst tok Israel Øst-Jerusalem, med jødenes helligdom Klagemuren – og israelerne sverget at den hellige byen aldri mer skal bli delt. Jerusalems status har i senere fredsforhandlinger vært en av de viktigste og vanskeligste punktene å komme til enighet om; også palestinerne ønsker Jerusalem som hovedstad i sin stat.
FNs rolle
Egypt ba FN om å trekke ut UNEF i mai 1968. Uttrekkingen var ennå ikke er fullført da krigen brøt ut, og i Gaza havnet FN-soldater mellom de stridende parter; 15 ble drept. UNEF spilte ingen rolle i krigen, som heller ikke avstedkom noen ny FN-misjon. Men UNTSO var involvert, og fikk etter krigen nye oppgaver, bl.a. OP-tjeneste langs Suez-kanalen. Særlig travelt fikk UNTSOs nyss tiltrådte sjef det i junidagene 1967. Generalløytnant Odd Bull hadde ikke før tatt fatt på sin nye FN-oppgave før han – og hans menn – havnet midt i begivenhetene.
Den fjerde arabisk-israelske krig, 1973
Seksdagerskrigen brakte ikke fred, men skapte arabisk hevnlyst. En lavintensitetskrig, the War of Attrition, ble deretter ført mellom Egypt og Israel. Stadige beskytninger over grensa fant sted til en våpenhvile ble inngått i august 1970. Også palestinerne trappet opp sin geriljavirksomhet, framfor alt fra Jordan, i tiltagende grad fra Libanon, og i noen grad fra okkupert territorium.
I 1970 døde president Nasser, og ble etterfulgt av Anwar al-Sadat, som planla ny krig med Israel – i samarbeid med Syria. Da Israels jøder feiret sin fremste helligdag, Yom Kippur, i1973, var de uvitende om krigsfaren. Først kl. 0400 den 6. oktober ble forsvarsminister Moshe Dayan informert om et forestående angrep – allerede samme dag. Israelsk etterretning satt på informasjonen, men forsto ikke signalene i tide.
Egypt og Syria iverksatte en blitzkrieg: Egyptiske styrker krysset Suez, som med ca. 700.000 soldater forserte Israels Bar-Lev-linje, bemannet av kun 500 mann, og rykket inn i Sinai. Syriske styrker tok Golan-høyden. Israel trengte to–tre dager på å mobilisere, og klarte å holde stand – til de fra 10. oktober slo tilbake med voldsom kraft: på bakken, i lufta, til sjøs. Tropper fra ni arabiske land ble sendt som støtte til Egypt og Syria. PLO deltok på begge fronter, og åpnet sågar en tredje – fra Sør-Libanon; libanesiske styrker deltok ikke I krigen. Da en våpenhvile kom på plass, hadde israelske styrker ledet av general Ariel Sharon krysset Suez. Derfra kunne han gå videre til Kairo. På Golan lå veien til Damaskus åpen. Men Israel avsto fra å gå inn i en arabisk hovedstad; det skjedde først i 1982 – i Beirut.
FNs rolle
Basert på vedtak i FNs sikkerhetsråd, trådte en våpenhvile i kraft 22. oktober. Sikkerhetsrådet vedtok å opprette en ny fredsstyrke for å overvåke våpenhvilen og hindre utbrudd av nye kamper: UNEF II. Enheter fra Finland, Sverige og Østerrike ble overført fra FN-styrken på Kypros, og utgruppert ved frontlinjen. 12 land sendte styrker, men ikke Norge. Heller ikke den andre styrken som i mai 1974 ble etablert i kjølvannet av Oktoberkrigen – United Nations Disengagement Observer Force (UNDOF) på Golan – fikk norsk deltakelse. UNEF II, som på det meste besto av nær 7000 mann, ble trukket ut i 1979, etter fredsavtalen mellom Egypt og Israel. UNDOF er blitt stående, og besto i 2005 av drøyt 1000 mann.
Norges rolle
Norge deltok verken i UNEF II eller UNDOF. Derimot har Norge deltatt med stabsoffiserer i en misjon utenfor FN – i Sinai. Fredsavtalen mellom Egypt og Israel i 1979 førte til at mandatet til UNEF II ikke ble forlenget. Derimot ble Multinational Force and Observers (MFO) opprettet på amerikansk initiativ, og satt inn i 1981. Norge har bidratt med offiserer på høyt nivå, derunder tre av styrkens sjefer, hvorav den første var general Fredrik Bull-Hansen, som ledet MFO fra starten i 1981 til 1984, da han ble norsk forsvarssjef.
Se også FNs web-side om UNEF II
Se også FNs web-side om UNDOF
Se også MFOs web-side
Den femte arabisk-israelske krig, Libanon 1978–2000
Libanon deltok ikke i den andre, tredje og fjerde arabisk-israelske krig. Den femte ble derimot utkjempet i Libanon. Denne regnes da heller ikke til rekken av arabisk-israelske kriger som sådan, og var ikke en krig mellom stater, den var mest en krig mellom Israel og PLO – ført på libanesisk territorium, uten at den førte til militær konfrontasjon mellom den israelske og libanesiske regjeringshær. Derimot ble det under den israelske invasjonen i 1982 utkjempet luftkamper mellom Israel og Syria – over Libanon.
Palestinsk gerilja slo seg ned i Sør-Libanon i andre halvdel av 1960-tallet; PLO flyttet sitt hovedkvarter og styrker fra Jordan til Libanon i 1970–71, og trappet tidlig på 1970-tallet opp sine militære aksjoner mot det nordlige Israel. Dette førte til israelske represalier mot palestinske mål så vel som libanesiske mål; i stor utstrekning i form av rakett- og artilleribeskytning, samt avgrensede landoperasjoner – før den regelrette invasjonen, Operasjon Litani, 15. mars 1978, som førte til at UNIFIL ble opprettet. Men selv etter Israels tilbaketrekking, etter at UNIFIL har utplassert sine styrker i juni, fortsatte krigen – og Israels militære aksjoner i Libanon. Det skjedde ikke minst ved hjelp av Israels allierte, den kristne militsen ledet av major Saad Haddad, senere kjent som South Lebanon Army (SLA). Invasjonen i 1978 stanset ikke den palestinske beskytningen av Nord-Israel, og IDF gikk på ny inn i Sør-Libanon i juni 1982. I motsetning til i 1978, da invasjonen stanset ved Litani-elva, gikk IDF denne gang helt til Beirut – og inntok byen. Deretter ble Israel en okkupasjonsmakt, fra 1985 avgrenset til en såkalt sikkerhetssone i den sørlige del av Libanon. Samtidig vokste den væpnede motstanden, og påførte IDF betydelige tap i felten og israelske myndigheter økende press hjemme. Motstandbevegelsen var først dominert av Amal, deretter av Hezballah, som erklærte seg som krigens vinner da israelerne trakk seg ut i mai 2000. Krigen i Libanon er den eneste krigen Israel må kunne sies å ha tapt.
FNs rolle
Gjennom resolusjonene 425 og 426 i FNs sikkerhetsråd, fra 19. mars 1978, ble en ny FN-styrke vedtatt etablert: United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL). Til ordinære styrkebidrag var på plass, ble mindre iranske, kanadiske og svenske enheter hentet fra UNDOF og UNEF – til først Frankrike og Norge, deretter flere andre land, satte inn sine avdelinger. Først etter Israels endelige tilbaketrekking i 2000, var UNIFIL i stand til å utgruppere helt ned til den israelske grense, som i utgangspunktet var en forutsetning for å løse oppdraget. Etter år 2000 ble styrken gradvis redusert, til å telle rundt 2000 i 2005. På det meste besto UNIFIL av ca. 7000 soldater.
Norges rolle
Norge var blant de første land som ble forespurt om å delta med avdelinger til UNIFIL – og som aksepterte å sende en infanteribataljon (Norbatt), deretter en tilleggsstyrke bestående av tre avdelinger: et verkstedkompani (Normaintcoy), et sanitetskompani (Normedcoy) og en helikopterving (Norair). Hovedstyrken av den norske bataljonen ble satt inn i første uke av april. De øvrige bidragene ble satt inn i løpet av april, og det norske styrkebidraget var på det meste på nærmere tusen soldater. I alt 21.326 norske kvinner og menn tjenestegjorde i UNIFIL, fra 1978 til 1998. Norair ble trukket ut i 1979, Normedcoy i 1980, Normaintcoy i 1996 og Norbatt i 1998. Norsk personell deltok også i de to multinasjonale avdelingene MP Coy og Force Mobile Reserve, samt ved stabene i hovedkvarteret. En nordmann var UNIFILs Force Commander; generalmajor Trond Furuhovde (1993–95).
Se også FNs web-side om UNIFIL.
| | UNIFIL: Den femte arabisk-israelske krigen førte til den største FN-operasjonen i Midtøsten - og til den største enkeltstående norske deltakelse i en FN-styrke. Franske soldater i Tyr var blant de første som kom, i mars 1978. (Foto: FN) |
|
|
